Hovedtrekk i Fredsprisens historie

Nobelkomiteens fredsbegrep, og dens tolkning av statuttene i Nobels testamente, har endret seg over tid. Fredsprisens mer enn hundreårige historie viser at Den norske Nobelkomite mener at det finnes mange ulike veier til fred.

I fredsprisens første år - fram til første verdenskrig - gikk prisen ofte til pionerer innenfor den organiserte fredsbevegelsen. Mange av prisvinnerne var parlamentarikere som hadde engasjert seg i arbeidet for konfliktløsning basert på folkerett og voldgift.

I mellomkrigstiden skiftet fokus over på aktive politikere som søkte å fremme fred og avspenning gjennom diplomati og internasjonale overenskomster, men det var også priser for humanitært arbeid (Nansen, Folkeforbundets Høykommissær for flyktninger).

Etter andre verdenskrig har Fredsprisen i hovedsak blitt brukt til å berømme innsats på fire hovedområder: våpenkontroll og nedrustning, fredsmekling, demokrati og menneskerettigheter, samt arbeid med sikte på å skape en bedre organisert og fredligere verden.

Gjennom tildelingene til Wangari Maathai i 2004 og til Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) og Al Gore i 2007 har Nobelkomiteen signalisert at dens fredsbegrep nå også omfatter innsats for å begrense skadevirkningene av menneskeskapte klimaendringer og miljøtrusler.

ON

© Det norske Nobelinstitutt

Frédéric Passy var den først prisvinner som fikk prisen som deltager i Fredsbevegelsen


Wangari Maathai

© Foto: Ken Opprann / Det norske Nobelinstitutt

Den første miljørelaterte vinner av Nobels Fredspris Wangari Maathai på besøk på Nobelinstituttet