John Hume

Nobelforedrag Oslo, 10. desember, 1998

© The Nobel Foundation, Stockholm, 1999.
General permission is granted for the publication in newspapers in any language. Publication in periodicals or books, or in digital or electronic forms, otherwise than in summary, requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above copyright notice must be applied.

Deres majesteter, medlemmer av Den Norske Nobel Komite, eksellenser, mine damer og herrer,

La meg først få uttrykke min dype takknemlighet overfor Nobelkomitéen som idag har tildelt meg denne æresbevisningen. Jeg er sikker på at komitéen, likesom jeg, vet at mer enn noen andre er det det irske folket vi kan takke for denne freden - de vanlige menneskene i Irland, og spesielt befolkningen i nord som har opplevd og lidd seg gjennom denne konfliktens sterke virkelighet. Jeg tror at David Trimble vil være enig med meg at denne Nobels fredspris som vi begge har mottatt er, i sin dypeste forstand, uttrykk for verdens sterke anerkjennelse av den enorme evne til medfølelse og medmenneskelighet som bor i hele det folket vi sammen representerer.

I løpet av de 30 siste årene av vår konflikt har det vært mange stunder med dyp nedtrykthet og direkte avsky. Mange har undres om ordene til W.B. Yeats muligens ville bli til virkelighet

"Too long a sacrifice
Can make a stone of the heart".

Gang på gang har vårt folk samlet sine krefter for å møte nok en dag og de ga seg aldri med å oppmuntre sine ledere til å fatte mot for å løse situasjonen slik at våre barn kunne se mot fremtiden med et smil av håp. Dette er så sannelig deres pris. Jeg er overbevist om at de oppfatter det slik også og at betydningen av dagen idag vil oppfattes som en sterk oppmuntring og en betydelig styrking av vår fredsprosess.

Idag feirer vi og hele verden at det er 50 år siden den universelle menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. Det synes derfor både rett og riktig at idag også er en dag som internasjonalt forbindes med støtte for fred og fredsarbeid, ettersom grunnlaget for fred og stabilitet i et hvilket som helst samfunn må være full respekt for menneskerettighetene til samtlige befolkningsgrupper. Det er også rett og riktig at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen innarbeides i vårt lands nasjonale lovgivning som et element av Langfredagavtalen.

I mitt eget arbeid for fred, har jeg vært sterkt inspirert av min egen Europa-opplevelse. Jeg forteller alltid denne historien og jeg gjør det fordi den er så enkel men allikevel så megetsigende og så treffende i en hvilken som helst konfliktløsningssituasjon verden over. Under mitt første besøk i Strasbourg som medlem av Europaparlamentet i 1979, spaserte jeg en tur over broen fra Strasbourg til Kehl. Strasbourg ligger i Frankrike - Kehl i Tyskland. De ligger tett ved hverandre. Jeg stoppet opp midt på broen og falt i tanker. Der ligger Tyskland og der ligger Frankrike. Hadde jeg stått på denne broen for 30 år siden etter slutten på andre verdenskrig da 25 millioner døde mennesker lå strødd utover vårt kontinent for andre gang i dette århundre og hadde jeg da sagt "ta det med ro, om 30 år vil vi alle stå samlet i et nytt Europa, våre konflikter og våre kriger vil være over og vi kommer til å arbeide sammen i fellesskapets interesser", ville jeg fluksens blitt sendt til en psykiater. Men dette har virkelig skjedd og det synes nå klart at den Europeiske union er det beste eksemplet i verdenshistorien på konfliktløsning i praksis. Derfor er det en plikt for alle og enhver, især for dem som lever i konfliktområder, å nøye studere hvordan dette ble gjennomført og anvende de samme prinsippene i sin egen konfliktløsningsprosess.

Enhver konflikt dreier seg om ulikheter - det være seg mellom raser, religioner eller nasjonaliteter. Visjonærene fra den gang bestemte at ulikhet ikke utgjør noen trussel, ulikhet er en naturlig ting. Ulikhet er menneskeslektens innerste vesen. Ulikhet er en tilfeldighet av herkomst og bør aldri være opphav til hat eller konflikt. Svaret på ulikhet er å vise respekt for den. Deri ligger et aldeles grunnleggende prinsipp om fred - å vise respekt for mangfoldet.

Europas befolkning grunnla så institusjoner som respekterte deres eget mangfold - et Ministerråd, Europakommisjonen og Europaparlamentet - men lot dem også arbeide sammen i fellesskapets betydelige økonomiske interesser. De spilte sitt sved og ikke sitt blod og på denne måten brøt de ned århundregamle murer av mistro og mistillit og det nye Europa utfoldet seg og fortsetter å utvikle seg basert på enighet og respekt for ulikhetene.

Og det er nettopp dette vi akter å gjennomføre i Nord-Irland også. Vår avtale, som fikk folkets overveldende tilslutning, etablerer institusjoner som respekterer mangfoldet, men som samtidig sørger for at vi kan arbeide sammen i vår egen fellesinteresse. Vår forsamling er valgt på grunnlag av forholdstall, slik at alle deler av befolkningen er representert. En eventuell ny administrasjon eller regjering vil også bli oppnevnt etter forholdstallsvalg av forsamlingens medlemmer, slik at samtlige deler av samfunnet vil kunne arbeide sammen. Vi vil også få institusjoner mellom de to delene av Irland og mellom Storbritannia og Irland som også vil respektere mangfoldet og utvikle fellesskapet.

Når disse institusjonene er på plass og vi begynner å arbeide sammen for våre sterke fellesinteresser, først da vil den virkelige helbredelsesprosessen komme igang. Da vil vi gradvis bryte ned tidligere tiders mistro og fordommer og vårt nye samfunn vil utfolde seg basert på enighet og respekt for mangfoldet. Identiteten til begge deler av befolkningen vil være representert og ingen side vil gå av med seiren.

Vi har også nytt godt av massiv støtte og solidaritet fra hele verden, noe som har gitt oss styrke i fredsprosessen. Vi i Irland har verdsatt denne støtten og solidariteten - fra USA, den Europeiske Union, fra venner verden rundt - mer enn ord kan gi uttrykk for. Denne fredsbragden kunne ikke vært oppnådd uten deres velvilje og storsinn. Det høver seg også ved en slik formell anledning å minne om at Irlands nye vår for fred og håp har svært mye å takke en rekke andre som har viet sin glødende innsats og evner til denne bedrift - statsministrene Tony Blair og Bertie Ahern, USAs president Bill Clinton and EU-kommisjonslederne Jacques Delors og Jacques Santer, samt de tre som la forholdene så klart til rette for selve forhandlingene - tidligere senatsleder i USA, senator George Mitchell, Finlands Harri Holkerri og Canadas general John de Chastelain.

To store politiske tradisjoner deler øyriket Irland. Historien har bestemt av vi skal leve side om side. To representanter for disse to politiske tradisjonene står her idag. Og vi gjør det i fellesskap og med samme overbevisning om å gjøre Irland, etter mange lange år med smerte og lidelse, til et ekte og varig fredssymbol.

> Alt for mange liv er allerede gått tapt i Irland i streben etter politiske mål. Blod som flyter for å oppnå politiske endringer vil kun forhindre den eneste endring som virkelig betyr noe - endringen i menneskets hjerter. Vi må nå forme en fremtid av endring som er både radikal og som vil gi reelt samhold om målet - å samle nye krefter av idealisme og forpliktelse til beste for Irland og hele dets folk.

I løpet av mine år som politiker har jeg opplevd usedvanlig mot and styrke hos enkeltmenn og -kvinner, voldens uskyldige ofre. Midt i knuste liv har deres stillferdige heltemot båret på en taus kritikk av den ondskap som volden representerer, av voldens myrderier og ødeleggelser, av voldens endelige ørkesløshet.

Jeg har sett hvordan en besluttsomhet om fred har blitt til fellesbånd som har sveiset sammen folk av alle politiske overbevisninger i Nord-Irland og gjennom hele øyriket Irland.

Jeg har sett hvordan vennskapet mellom det irske og britiske folk har oversteget, selv i tider med misforståelse og spenning, alle snevrere politiske ulikheter. Vi er to naboøyer hvis skjebne har villet av vi skal leve i vennskap med hverandre. Vi er venner og vår fredsbragd vil ytterligere styrke dette vennskapet og sammen gi oss mulighet til å bygge videre på de utallige bånd som knytter oss sammen på så mange måter.

Langfredagavtalen åpner nå for en ny fremtid for hele Irlands befolkning. En fremtid tuftet på respekt for mangfoldet og for politiske ulikheter. En fremtid der alle kan glede seg over høytelskede forhåpninger og overbevisninger og der dette kan være en æresbevisning fremfor en kilde til frykt eller splittelse.

Avtalen representerer en tillempning som ikke forringer selvrespekten til noen politisk tradisjon, gruppe eller enkeltmenneske. Den gjør det mulig for oss alle - i Nord-Irland og utover hele øyriket Irland - å møtes og sammen arbeide i fellesinnsats og -anstrengelse til gagn for alle.

Ingen blir bedt om å oppgi sin store overbevisning eller tro. Men alle oppfordres til å respektere den andres oppfatninger og rettigheter på lik linje med sine egne og sammen forme en pakt av fellesidealer tuftet på plikten til å respektere alles rettigheter sammen med en ny følelse av storsinn for å nå fellesmål.

Det er dette et nytt forlikt Irland vil innebære. Det er dette som kreves av hver og én av oss.

Irlands befolkning, i begge deler av øyriket, har samles for å gi sin glødende støtte til fred. I et overveldende antall stemmer har de gitt sin tilslutning til Langfredagavtalen. De har utvist en ubetinget og urokkelig målbevissthet om at fredens grunnmur nå må bygges i stein og dens muligheter må gripes med resolutte hender.

Nå er det opp til de politiske lederne på begge sider å gå besluttsomt videre for å oppfylle det mandat som er gitt dem av det irske folk - om å verne om og nære freden ved opprettelse av avtalte strukturer for fred som for alltid vil fjerne de underliggende årsakene til vold og splittelse på vår øy. I Irland idag råder en sterk følelse av at man beveger seg mot en ny begynnelse.

Jeg hilser alle dem som gjorde dette mulig - lederne og medlemmene i samtlige politiske partier som har arbeidet sammen for å forme en ny fremtid og komme frem til enighet, den republikanske og loyalistiske bevegelse som med fremsynthet og mot valgte en ny kurs, befolkningen i alle deler av Irland som åpnet veien for fred og som gjorde det hele mulig.

Nå ligger altså utfordringen i å gripe fatt i og forme historien - å bevise at fortidens klagemål og urett kan vike for et nytt storsinn i sjel og handling.

Jeg ønsker å se at Irland - både nord og sør - med sine sår fra fortidens vold leget, spiller sin rettmessige rolle i et Europa som for hele det irske folket vil utgjøre en felles forpliktelseserklæring om fedrelandskjærlighet og ny innsats.

Jeg ønsker å se at Irland kan være et forbilde for menn og kvinner i andre deler av verden på hva som kan oppnås ved å leve for idealer, fremfor å kjempe mot dem og ved å se på enkeltmennesket med respekt og ærbødighet.

Jeg ønsker å se et Irland i partnerskap, der vi fører krig mot nød og fattigdom, der vi når ut til de utstøtte og hjemløse og der vi sammen kan bygge en fremtid som kan være så stor og lysende som våre drømmer gir bud om.

Den irske dikter Louis MacNiece har skrevet noe om høytidelig forsikring og håp som jeg synes kan stå som en oppsummering av de utfordringer som vi alle i Irland - i nord og i sør, unionist eller nasjonalist - står overfor idag.

"Vår kurs stakes ut etter en høy stjerne,
Vårt mål er livet. La oss stikke til sjøs."

Det er nettopp på denne reisen vi i Irland nå har lagt ut.

Som jeg allerede har nevnt, feirer verden idag at det er 50 år siden den universelle menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. For meg er dette et enestående sammentreff, en slags poetisk oppfyllelse, at min medprisvinner og jeg, som representerer et samfunn som lenge har vært splittet av kreftene fra en grusom fortid, skulle stå sammen om å bli hedret nettopp på denne dagen. Det er med stor ydmykhet at jeg mottar denne æresbevisning på vegne av et folk som etter mange år med strid og ufred endelig har inngått en forpliktelse om en bedre fremtid sammen i fred og fordragelighet. Vår forpliktelse er grunnfestet i ordlyden og prinsippene i selve menneskerettighetserklæringen. Jeg og det folket jeg taler på vegne av her idag kunne ikke blitt tildelt en større æresbevisning på en mer passende dag enn idag.

Jeg vil nå avslutte med et sitat om uforbeholdent håp som jeg har benyttet i hver eneste viktig tale jeg som partileder har holdt for mitt parti i løpet av de siste 20 årene. Dette er ordene til en tidligere prisvinner, ordene til en av mine store helter i dette århundre, ordene til en mann som har påvirket så mye av min tenkning og min filosofi, ordene til Martin Luther King jr.

"We shall overcome"

Takk.



 Nobels Fredspris

 John Hume

 David Trimble