David Trimble

Nobelforedrag Oslo, 10. desember, 1998

© The Nobel Foundation, Stockholm, 1998.
General permission is granted for the publication in newspapers in any language. Publication in periodicals or books, or in digital or electronic forms, otherwise than in summary, requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above copyright notice must be applied.

Deres majesteter, medlemmer av Den Norske Nobel Komite, eksellenser, mine damer og herrer.

Nobels fredspris går vanligvis til navngitte personer. I år er disse navngitte personene John Hume og meg selv, to politikere fra Nord-Irland. Akkurat som John Hume, føler også jeg meg beæret over at mitt navn er blitt valgt ut på denne måten.

Men på en måte vil det å velge ut en eller to personer til en fredspris alltid måtte virke som litt av en urettferdighet. I Nord-Irland kunne jeg ha nevnt en rekke personer, unionister og nasjonalister, som i mye større grad enn meg har gjort seg fortjent til denne prisen. I tillegg kommer alle de tusenvis av mennesker som jeg ikke kjenner, men som i sitt eget liv har avlagt et vitnesbyrd gjennom å utføre det Wordsworth kalte "disse små navnløse og glemte vennlighetens og kjærlighetens gjerninger".

Og når jeg vet at det finnes tusenvis av slike helter og heltinner i Nord-Irland, hvor mange flere millioner av fredsskapere må det da ikke finnes i frontlinjen for fred rundt om i verden. Folk som kjemper i frontlinjen for freden på alle de stedene hvor det ikke er fred - Bosnia, Kosovo, Gaza, Kypros, Rwanda, Angola.

Naturligvis er det umulig å navngi hver og én av disse mange heltene og heltinnene som utgjør den enorme hærskaren av fredsskapere som, i samme stund som vi står her og taler, arbeider for fred rundt om i verden.

Men selv om det er umulig å navngi dem alle, kan vi merke oss deres tilstedeværelse i fredslinjene rundt om i verden.

Når det er sagt må jeg samtidig ile til for å dempe enhver engstelse for at jeg ikke skulle ville ta imot medaljen eller sjekken. Det nordirske folk er ikke et folk som ser en gitt hest i munnen. Det er tvingende nødvendig for meg å bringe denne medaljen hjem til Nord-Irland, om ikke annet så i hvert fall for å bevise at jeg har vært i Oslo.

Og politikken fungerer jo slik i Nord-Irland at dersom John Hume får en medalje, er det viktig at jeg også får en.

Det er en allmenngyldig sannhet at du ikke får noe gratis her i livet. Siden det nå engang er slik, er John og jeg forpliktet til å yte noe som takk for innbydelsen. Kort sagt vil noen forvente at vi skal uttale oss som eksperter og gi råd om hvordan en kan skape fred.

Enkelte gamle ringrever sier at det er to måter å yte noe som takk for innbydelsen. Den første og tryggeste veien å gå, sier de, er å komme med en rekke vage og visjonære uttalelser.

Er det ikke nettopp slik at vage og visjonære uttalelser stort sett er det samme? Den tradisjonen jeg er vokst opp med, men som jeg ikke er begrenset til, fremstilte den første bibelen på folkemål ved å ta i bruk en folkelig språkdrakt, noe som bidro mye til opplysningstidens vitenskapelige språk. Presis ordbruk ble satt i høysetet og ordene blir brukt med varsomhet, faktisk i så stor grad at vår lidenskap for nøyaktighet ofte blir forvekslet med likegyldighet overfor idealisme.

Slik er det ikke. Men jeg er personlig og kanskje også kulturelt formet på en slik måte at høylytte taler, som er fulle av raseri og som det ligger en idealistisk intensjon bak, men som er umulige å gjennomføre, gjør meg skeptisk; og jeg vegrer meg mot den type retorikk som setter inn fantasifostre i stedet for visjon. Instinktivt identifiserer jeg meg med den personen som sa at når han hørte en politiker snakke om sin visjon, anbefalte han ham å oppsøke en optiker!

MEN hvis dere ønsker å høre om et mulig Nord-Irland, ikke utopia, men et normalt og anstendig samfunn, ufullkomment akkurat slik mennesket er ufullkomment, men rettskaffent akkurat slik mennesket er rettskaffent, ja da håper jeg at jeg ikke skal skuffe dere.

Det andre forslaget er at enten John eller jeg, eller også begge to, nesten som fredsvitenskapsmenn gjør nærmere greie for de lærdommer vi har trukket i det lille laboratoriet som Nord-Irland utgjør, som om vi var vitenskapsmenn og som om folket var mus.

Hvis jeg skal snakke for meg selv, er det to gode grunner til å forkaste denne løsningen. For det første er jeg ikke sikker på at jeg har status som vitenskapsmann i det politiske laboratoriet som Nord-Irland utgjør. Det har faktisk vært dager, særlig i det siste, hvor jeg langtfra har følt meg som noen vitenskapsmann, men mye heller som en mus!

For det andre har jeg faktisk noen ganske alvorlige betenkninger når det gjelder hvor hensiktsmessig det er å bruke en hvilken som helst konflikt, ikke minst konflikten i Nord-Irland, som modell for å granske, for ikke å si løse, andre konflikter.

Det er vel heller det motsatte som er sant.

La meg si det i klartekst.

Jeg mener at det å forstå de unike, særegne og konkrete omstendighetene rundt en hvilken som helst situasjon er det aller første steget som må tas for å kunne løse de problemene som den aktuelle situasjonen har skapt.

Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg kunne si at denne innsikten var min egen. Men en slik innsikt om den sentrale rollen som de konkrete og særegne omstendighetene spiller, utgjør selve grunnfjellet i det politiske tankegodset til en mann som er allment anerkjent som en av de mest fremstående filosofene innen praktisk politikk.

Jeg tenker selvfølgelig på den fremstående irske politiske filosofen og strålende britiske parlamentarikeren Edmund Burke, som levde på syttenhundretallet.

Han var det mektigste og mest profetiske politiske intellektet i sitt århundre. Han forutså og hilste den amerikanske revolusjonen velkommen. Han forutså skyggesiden ved den franske revolusjonen. Han utforsket nøye røttene til denne politiske volden, basert på det falske begrepet om menneskets evne til perfeksjon, som har hjemsøkt oss helt siden den franske revolusjon. Både konservative og liberale gjør krav på ham. Både Storbritannia og Irland, katolikker og protestanter, ja, faktisk hele verden kan gjøre krav på ham. For Burkes tro på rettsstaten og parlamentarisk demokrati er ikke noe vi har monopol på, det er en fødselsrett som alle menn og kvinner har, uansett land, rase og tro.

Men han har selvfølgelig en spesiell betydning for oss i Irland. Burke var sønn av en protestantisk far og en katolsk mor, og han hedret begge disse religiøse tradisjonene i såvel ord som handling, han vedkjente seg og respekterte sine irske røtter og det britiske parlamentariske systemet, som tok vare på ham slik at hans genialitet fikk slå ut i full blomst. I dag, når vi forsøker å avvæpne både våpen og ammunisjon og hjerte og sinn, er Burke ikke bare en mektig rollemodell for den pluralistiske ire, men også en mektig rollemodell for politikere over alt i verden.

Burke er den beste modellen for det som kan kalles det muliges politikere. Politikere som forsøker å skape en fred som fungerer, ikke i en eller annen perfekt verden som aldri har eksistert, men i denne vår ufullkomne verden, som er det eneste verktøyet vi har å arbeide med.

Nettopp fordi han er filosofen for den praktiske politikk og ikke for visjonære fantasifostre og fordi hans tro er tuftet på empirisk erfaring, kan han være en god generell veiviser for den praktiske politikken som skaper fred.

Jeg skal også avlegge to andre filosofer besøk, nemlig Amos Oz, den meget anerkjente israelske forfatteren som har kommet den arabiske tradisjonen i møte og George Keenan, USAs tidligere ambassadør i Sovjetunionen, som la ned hjørnesteinen for USAs utenrikspolitikk i etterkrigstiden.

Alle disse tre, Burke, Oz og Keenan, er særlig skarpsindige når det gjelder problemene med å takle revolusjonær vold denne politiske, religiøse og rasemessige terrorismen som har sitt utspring i det Burke kalte jakten på den abstrakte dyd, ønsket om å gjøre mennesket perfekt mot dets vilje.

Disse negative overtonene betyr allikevel ikke at jeg ikke har noen gode nyheter å komme med til slutt. Det har jeg. Men det ville være en pliktforsømmelse fra min side å bare mane frem de gode og rause spøkelsene uten å si noe om de dødningene som også deltar i gjestebudet.

Det finnes fascisistiske krefter i denne verden. Det første steg i retning av å bekjempe dem er å definere dem. La meg nå, ved hjelp av Burke, Oz og Keenan, lokalisere fascismens mørke kilde som det meste av den politiske, religiøse og rasemessige volden som forurenser de fremskritt menneskeheten har gjort, springer ut fra.

Burke mente at kilden til forurensingen var jakten på Platons abstrakte perfeksjon, det lidenskapelige ønsket om å forandre andre personers personlige, politiske, religiøse eller økonomiske oppfatninger gjennom politisk vold. Når jeg sier Platon, er det fordi denne rå streben etter den abstrakte perfeksjon i Vesten starter med Platons republikk. Utviklingen topper seg med den franske og russiske revolusjonen og faller til et nytt lavmål med nazistene. Dette fenomenet er tilstede i alle de nasjonale, etniske og religiøse konfliktene som oppstod etter kommunismens sammenbrudd, som i seg selv var det mest målbevisste og nådeløse platoniske forsøket på å perfeksjonere det økonomiske system noensinne, uansett hva det måtte koste i form av menneskeliv.

Burke utfordret Platons perfektibilitetsdoktrine, som Rousseau i særdeleshet gjorde seg til talsmann for.Rousseau så på mennesket som perfekt og samfunnet som korrupt. Burke mente at mennesket var ufullkomment og at samfunnet var forsonende. Disse teoriene ble satt på prøve under revolusjonen og det viste seg at Burkes teorier var de mest progressive når det gjaldt praktisk politikk.

Han hatet abstrakte begreper. I 1781 sa han:"Som andre rene abstraksjoner finnes det ikke noe slikt som abstrakt frihet".Syv år senere gikk han mot revolusjonen og spådde at mobben ville bli avløst av en klikk og at klikken ville bli avløst av en diktator, noe som gikk i oppfyllelse.

Burke spådde at vi ved enden av Rousseaus vei ikke ville finne menneskets evne til perfeksjon, men galgen og giljotinen. Og det stemte. Akkurat som det stemte da Stalin bestemte seg for å perfeksjonere det nye Sovjetmennesket. Akkurat som det stemte med Mao i Kina og Pol Pot i Kampuchea. Akkurat som det kommer til å stemme i enhver konflikt når det perfekte søkes med en geværmunning.

Amos Oz har også kommet frem til samme konklusjon. Han ble nylig bedt om å definere en politisk fanatiker i et radioprogram. Det gjorde han på følgende måte:"En politisk fanatiker" sa han "er en som er mer interessert i deg enn i seg selv."

Ved første øyekast kan dette oppfattes som en uegennyttig person, men se nærmere og du vil oppdage en terrorist.En politisk fanatiker er ikke en som ønsker å perfeksjonere seg selv. Nei, han ønsker å perfeksjonere deg. Han ønsker å perfeksjonere deg personlig, å perfeksjonere deg politisk, å perfeksjonere deg religiøst eller rasemessig eller geografisk.

Han ønsker at du skal endre ditt sinn, din regjering, dine grenser. Han er kanskje ikke i stand til å endre din rase, derfor vil han eliminere deg fra den perfekte ligningen i hans hode ved å fjerne deg fra jordens overflate.

"Jakobinerne," sa Burke "hadde lite tid for det ufullkomne." Vi i Nord-Irland er ikke lytefrie.

Vi har noen få fanatikere som drømmer om å tvinge mennesker av britisk herkomst i Ulster inn i en utopisk irsk stat som ideologisk sett er mer irsk enn hva innbyggere selv egentlig ønsker. Vi har også fanatikere som drømmer om en varig undertrykkelse av nasjonalistene i nord i en stat som formodentlig blir mer britisk enn hva innbyggerne selv faktisk ønsker.

Men noen få fanatikere skaper ikke noe grunnleggende problem. Nei, problemet oppstår dersom politiske fanatikere gjemmer seg i en politisk bevegelse med moralsk legitimitet. Da oppstår det en dobbel fare. Den første er at vi kan komme til å avvise legitime reformkrav på grunn av barbariet til terroristgrupper som går inn for en revolusjon.

I en slik situasjon vil den beste veien fremover erfaringsmessig være at demokrater utfører hva den irske forfatteren Eoghan Harris kaller de pålitelige kilders handlinger. Det vil si handlinger rettet mot deres egne.

Hver reformgruppe har på denne måten en plikt til å beskjeftige seg med sine egne fanatikere. De serbiske demokratene må gi seg i kast med de serbiske fascistene.PLO må gi seg i kast med Hammas. I Nord-Irland må konstitusjonelle nasjonalister gi seg i kast med republikanske dissenterende terrorister, mens konstitusjonelle unionister må konfrontere protestantiske terrorister.

Men det er en fare til. Når vi søker etter en løsninger hender det av og til at vi fornekter fanatikerens skyggeside, den menneskelige naturs nattside. Ikke alle vil være enige, men vi kan ikke ignorere det ondes eksistens. Særlig den formen for politisk ondskap som går ut på å ville perfeksjonere en person, en grense, koste hva det koste vil.

En slik ondskap har mange ansikter. Noen ligner mistenkelig mye på lederne for de serbiske styrkene som er etterlyst for massakrer som for eksempel i Srebrenica, noen ligner på dem som utøver absolutt makt i Bagdad, noen ligner på dem som er ettersøkt etter bombeattentatet i Omagh.

Jeg er bekymret over at det går en beroligende tråd gjennom Vestens politikk. Av og til er det håp om at tingene egentlig ikke er så ille som det ser ut til. Av og til er det håp om at folk kan avvennes fra terror.

Det vi trenger er George Keenans kloke råd til Utenriks-departementet på 1960-tallet for å takle datidens stats-terrorister, basert på de årene han hadde oppholdt seg i Moskva: "Ikke opptre som kompiser med dem; ikke opprett noen felles målsetninger sammen med dem der hvor slike ikke finnes; ikke gjør noen toskete gester for å markere velvilje."

La meg få overbringe disse klare ordene til de som av og til synes å mene at å beskjeftige seg med fascister bare er et spill hvor ingen vil komme til skade.

Mine filosofer er også veivisere når det gjelder den beste måten å bekjempe disse mørke kreftene på. Her kommer vi nok en gang tilbake til Burkes oppfatning om at politikken ikke drives frem av abstrakte begreper eller av at en påroper seg fortiden, men ved at det gis full oppmerksomhet til de konkrete detaljene og omstendighetene rundt den rådende situasjonen.

"Omstendigheter," sier Burke, "Omstendigheter gir i egentlig ethvert politisk prinsipp sin særegne farge og diskriminerende virkning. Det er omstendighetene som gjør enhver sivil og politisk plan gunstig eller skadelig for menneskeheten."

Dette er sakens kjerne. Selvfølgelig vet jeg at det finnes andre konflikter. Presedens som er skapt tidligere må ikke gjøre forhandlerne blinde for de rådende omstendigheter. Det første steget vekk fra det abstrakte mot det reelle bør følges opp ved at det gis rom for at mulighetene til fremskritt skal kunne utvikle seg.

Det er dette jeg har forsøkt å gjøre: å fortelle unionistene at de må gi ting muligheten til å utvikle seg. Sett i lys av at folk av britisk herkomst i Ulster er på vei ut av en erfaring med 25 års "væpnet kamp" rettet mot dem, har de vært meget lydhøre overfor vår appell. Kritikerne sier at innrømmelser er et tegn på svakhet. Burke sier imidlertid at: "Storsinn i politikk er ikke sjelden den sanneste visdom; og et stort imperium og smålighet går dårlig sammen."

Profetiske ord når vi tenker på det britiske imperiums historie.Og vi har arvet denne intellektuelle tradisjonen som oppmuntrer oss til å identifisere oss med den kulturelle alliansen av engelsktalende folk og dele deres politiske interesser.

Men å oppnå fred krever mer enn storsinn. Det krever en viss politisk varsomhet og til tider en vilje til å ikke være overdrevent nøyaktig eller pedantisk. Burke sier: "Det er i det storstiltes natur å ikke være nøyaktig."

Amos Oz er enig: "Inkonsekvens er grunnlaget for sameksistens. Heltene i tragediene, som styres av konsekvens og rettskaffenhet, ødelegger hverandre. Den som søker den totale og høyeste form for rettferdighet, søker døden."

Nok en gang en advarsel mot ikke å strebe etter den abstrakte perfeksjon. Gudene skal vite at det jeg har strebet etter i Ulster er fred innenfor rammene av hva som er mulig. Vi kunne ikke gjøre annet enn å starte fra det stedet hvor vi faktisk befant oss, ikke fra det stedet hvor vi skulle ønske at vi befant oss.

Og vi har startet. Og vi kommer til å fortsette. Og denbeste måten å fortsette på er å gå i stedet for å løpe. Å legge fantasien til side og akseptere at menneskelige initiativer er ufullkomne. Av og til kommer vi til å snuble, kanskje også ta et par skritt bakover. Men det trenger ikke å bety noe dersom vi følger det gamle irske ordtaket vi selv bruker: "I morgen er det atter en dag".

Ved å unnlate å jakte på det perfekte som ligger utenfor det ufullkomne menneskets rekkevidde, handler vi ikke bare i tråd med Burkes tradisjon, men også i tråd med en bred religiøs enighet. Dette er heller ingen pessimistisk innfallsvinkel. Det er en innfallsvinkel som tvinger oss til å gjøre vårt beste.

Fordi politikk ikke er noen nøyaktig vitenskap, men tar del i den menneskelige natur innenfor rammen av de omstendigheter som råder i øyeblikket, har jeg ikke lagt press på de paramilitære når det gjelder detaljene omkring våpeninnleveringen. Selv om jeg er under press fra mitt eget politiske miljø, har jeg ikke insistert på presise datoer, mengder og gjennomføringsmetoder når det gjelder våpeninnleveringen. Alt jeg har bedt om er en troverdig begynnelse. Alt jeg har bedt om er at de skal si at "krigen" er over. Og det bevises ved at de begynner. Dette er ikke for mye å be om. Det er heller ikke for mye å be om at det nasjonalistiske reformpartiet SDLP støtter meg på dette punktet.

Sunn fornuft tilsier allikevel at jeg ikke i all evighet kan fortsette å overbevise samfunnet om at ekte fred er innen rekkevidde uten at innleveringen av våpnene starter som en forsmak på den avvæpningen av hjertene som må komme etterpå. Enhver ytterligere utsettelse vil styrke den mørke tvilen om hvorvidt Sinn Fein drikker av demokratiets klare bekk, eller av fascismens mørke bekk.

De paramilitære har fått innvilget spillerom nok. Nå er vinteren her og det er fremdeles ingen tegn på vår.Lik John Bunyans pilgrim, har vi politikere vært gjennom Mismotets myr. Vi har sett Tvilende Slott, hvor eierens navn var Store Fortvilelse. Jeg minnes godt at jeg mang en gang har gått gjennom Ydmykelsens Dal. Og altfor ofte har vi støtt på "mannen som ikke kunne se andre veier enn nedover, med et møkkagreip i hendene.", ikke bare hos den andre parten, men også blant våre egne.

Uansett er jeg som en av Becketts skikkelser, "Jeg fortsetter fordi jeg må fortsette."

Det vi demokratiske politikere ønsker oss i Nord-Irland er ikke et eller annet utopisk samfunn, men et normalt samfunn. Den beste måte å sikre denne normaliteten på, er det velprøvde parlamentariske demokratiet, som alle stoler på. Den nordirske forsamlingen er altså det viktigste institusjonelle instrumentet for å utvikle et normalt samfunn i Nord-Irland.

Som ethvert annet parlament må det være mer enn en kampplass for konkurrerende hevnakter. Burke sa det best: "Parlamentet er ingen kongress bestående av ambassadører med ulike og motstridende interesser som den enkelte, i egenskap av representant og talsmann, må fremme overfor andre representanter og talsmenn; Parlamentet er en rådgivende forsamling for en nasjon, med én interesse, nemlig helhetens interesse; hvor ingen lokale formål eller lokale fordommer skal vise vei, bare det som er til allmennhetens beste, noe som fremgår av helhetens generelle fornuft."

Enkelte kritikere klager over at jeg mangler "den visjons-tingen". Men i sin strengeste forstand betyr jo visjon ikke annet enn klarsyn. Dette betyr ikke at jeg ikke har drømmer. Det har jeg. Men jeg forsøker å drømme om natten. Om dagen er jeg fornøyd dersom jeg klarer å se så langt som mulig. Politikk kan sammenlignes med å kjøre om natten over ukjente bakker og fjell. Det er viktig å rette oppmerksomheten mot det lysstrålen treffer og mot neste sving.

Når vi kjører om dagen, som jeg mener vi nå gjør, må vi kjøre stødig, ikke uforsiktig, granske landskapet foran oss og kaste noen veloverveide blikk i speilet av og til. Vi bør føle oss oppmuntret over å ha kommet så langt, og rette blikket mot neste bakke i stedet for fjellet bakom. Det er ikke det at jeg ikke er opptatt av fjellet, men vi må først komme oss opp bakken.

Det er bakker i Nord-Irland og det er fjell. Bakkene er våpen-innlevering og kontroll. Hvis vi kunne se klart, ville vi imidlertid se at fjellet ikke ligger foran oss, men bak oss, i historien. Den mørke skyggen vi synes å øyne i det fjerne er ikke egentlig et fjell foran oss, men skyggen av et fjell bak oss - en skygge fra fortiden som kastes fremover og inn i vår fremtid. Det er det mørke grumset av historisk sekterisme.Vi kan legge det bak oss hvis vi vil.

Men da må begge gruppene legge det bak seg, fordi begge var med på å skape det. Hver gruppe mente å ha god grunn til å frykte den andre. Som Namier sier, det irrasjonelle er ikke nødvendigvis urimelig. Ulster-unionistene, som var redde for å bli isolert på øya, reiste et solid hus, men det var et kaldt hus for katolikker. Og selv om nasjonalistene i nord hadde tak over hodet, virket det på oss som om de hadde tenkt å brenne ned hele huset.

Ingen av oss er fullstendig uskyldig. Men takket være vår sterke sans for det sivile samfunn, takket være vår religiøse erkjennelse av at ingen av oss er perfekte, takket være de tusenvis av mennesker på begge sider som utførte utallige handlinger som pålitelige kilder, takket være en tradisjon med parlamentarisk demokrati som betød at paramilitarismen aldri fikk lov til å fortrenge politikken, takket være alle disse særegne og konkrete omstendighetene greide vi, takk og pris, å stanse like før vi nådde den avgrunnen som Bosnia, Kosovo, Somalia og Rwanda styrtet ned i.

Takk for denne fredsprisen. Vi har en slags fred i Nord-Irland. Men det er fremdeles en slags væpnet fred. Det kan virke rart at vi mottar en pris for et kappløp som ennå ikke er helt over. Men de paramilitære er over.Men politikken er ikke over. Politikken er grunnfjellet som alle samfunn vender tilbake til. Fordi vi er de eneste endringsaktørene som aksepterer mennesket slik det er og ikke slik andre vil at det skal være. Det kan godt være at det arbeidet vi gjør er snuskete og lite glamorøst. Men det er en ting som berger det, nemlig at det er tuftet på realitet og fornuft. Hva slags fornuft snakker vi om? La Burke svare: "Politisk fornuft er et beregningsprinsipp: moralsk - og ikke metafysisk eller matematisk - addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon av ekte moralske benevnelser."

Det er to tradisjoner i Nord-Irland. Det er hovedsakelig to religiøse benevnelser. Men det er bare en ekte moralsk benevnelse. Og den ønsker fred.

Det er en glede og en ære for meg å ta imot denne prisen på egne vegne.

Det er en glede og en ære for meg å ta imot denne prisen på vegne av hele det nordirske folk.

Det er en glede og en ære for meg å ta imot prisen på vegne av alle fredsskaperne på De britiske øyer og i mer fjerntliggende strøk som var med på inngåelsen av Belfastavtalen den langfredagen i Stormont.

Den avtalen viste at det nordirske folket ikke styres av smålighet.

De gjorde et skikkelig arbeidsstykke den dagen.

Og i morgen er det atter en ny dag.

Tusen takk.



 Nobels Fredspris

 John Hume

 David Trimble