Jimmy Carter

Nobelforedrag Oslo, 10. desember, 2002

© The Nobel Foundation, Stockholm, 2002.
General permission is granted for the publication in newspapers in any language. Publication in periodicals or books, or in digital or electronic forms, otherwise than in summary, requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above copyright notice must be applied.

Deres Majesteter, Medlemmer av Den Norske Nobelkomite, Eksellenser, Mine damer og herrer,

Det er med dypfølt takknemlighet jeg mottar denne prisen. Jeg er takknemlig overfor min kone Rosalynn, mine kolleger ved The Carter Center, og overfor de mange andre som forsøker å få slutt på vold og lidelse rundt om i verden. Omfanget av og den type virksomhet som vårt senter driver, er kanskje enestående, man på mange andre måter er den typisk for det arbeidet som gjøres av mange hundre frivillige organisasjoner som alle arbeider for å fremme menneskerettigheter og fred.

De fleste Nobelprisvinnere har kunnet arbeide i trygghet, mens andre har utvist stort personlig mot i sitt arbeid. Ingen har gitt oss en klarere påminnelse om hvor farlig arbeidet for fred kan være enn to av mine venner, nemlig Anwar Sadat og Yitzhak Rabin, som ga sine liv for fredens sak i Midt-Østen.

Som disse to heltene, startet også jeg min karriere i militæret, som ubåtoffiser. Mine kolleger og jeg forstod at vi måtte være klare til kamp dersom det ble påkrevet, og vi var klare til å ofre våre liv for å forsvare vårt land og de prinsipper vårt land bygger på. Samtidig ba vi inderlig om at nettopp det faktum at vi var klare til kamp, ville sikre at det ikke oppstod noen krig.

Senere, som president og øverstkommanderende for landets væpnede styrker, var jeg en av dem som bar det sindige ansvaret for å opprettholde den globale stabiliteten mens den kalde krigen raste på sitt verste og verdens to supermakter stod steilt mot hverandre. Begge sider forstod at en uløst politisk uenighet eller en alvorlig feilvurdering kunne utløse et kjernefysisk holocaust. Både i Washington og i Moskva visste vi at vi ville ha mindre enn halv time på oss til å reagere fra det tidspunkt vi fikk vite at interkontinentale missiler hadde blitt avfyrt mot oss. Vi måtte hele tiden sørge for en delikat balansegang mellom vår militære styrke og et aggressivt diplomati, og samtidig bygge vennskapsbånd med andre nasjoner, store som små, som stod sammen i troen på en felles sak.

På den tiden hadde USA og Sovjetunionen omtrent like store kjernefysiske og konvensjonelle våpenstyrker, men til slutt vant demokratiet frem på grunn av troen på frihet og menneskerettigheter, ikke bare blant folk i mitt eget land og blant våre allierte, men også i det tidligere Sovjet-imperiet. Som president ga jeg offentlig uttrykk for støtte og oppmuntring til Andrej Sakharov, som ble hyllet her for sitt personlige engasjement i favør av de samme idealene, selv om han ble fratatt retten til å delta under seremonien.

Verden har endret seg mye siden jeg forlot Det hvite hus. Nå er det bare én supermakt igjen, med en større militær og økonomisk styrke enn verden noen gang tidligere har sett. Det kommende amerikanske rustningsbudsjettet vil være større enn budsjettet for de etterfølgende femten nasjonene til sammen, og det står tropper fra USA i mange land rundt om i verden. Vår brutto nasjonaløkonomi overstiger brutto nasjonaløkonomi for de tre nest største landene på listen og vår nasjons stemme er som regel den avgjørende i saker som gjelder handel, humanitær bistand og fordeling av den globale rikdom. Denne dominerende stillingen vil trolig ikke endre seg i vår levetid.

Det at USA har stor makt og stort ansvar har vi opplevd tidligere, og denne situasjonen har også med stort hell vært utnyttet med tilbakeholdenhet. Vi har ikke gått ut fra at superstyrke er det samme som supervisdom, og vi har hele tiden henvendt oss til det internasjonale samfunn for å sikre at vår egen makt og innflytelse skulle påvirkes av en best mulig felles dømmekraft.

I vårt land treffes alle store beslutninger gjennom demokratiske kanaler, noe som har en tendens til å moderere radikale eller dårlig funderte forslag. Vår nasjon, som har vært bundet og inspirert av historiske forfatningsmessige prinsipper, har i mer enn to hundre år bestrebet seg på å etterleve de nå nærmest universelle idealene som frihet, menneskerettigheter og rettferdighet for alle, utgjør.

Vår president, Woodrow Wilson, ble hyllet her fordi han kjempet for Folkeforbundet, som var tuftet på to svært viktige grunnleggende prinsipper, nemlig “kollektiv sikkerhet” og “selvbestemmelse”. Nå er disse prinsippene nedfelt i folkeretten. Brudd på disse prinsippene har i løpet av de siste femti årene vært tragiske feiltrinn, slik det så tydelig ble demonstrert da Sovjetunionen forsøkte å erobre Afghanistan og da Irak invaderte Kuwait.

Etter andre verdenskrig mottok den amerikanske utenriksministeren Cordell Hull denne prisen for sin rolle i forbindelse med opprettelsen av De forente nasjoner. Hans etterfølger, general George C. Marshall, ble hedret for sin innsats for å hjelpe til med gjenoppbyggingen av Europa, uten at man ekskluderte de to tapende nasjonene Italia og Tyskland. Dette var et historisk eksempel på respekt for menneskerettigheter på internasjonalt plan.

Mine damer og herrer,
For tolv år siden mottok president Mikhail Gorbatsjov deres hyllest for den fremstående rollen han spilte i forbindelse med avviklingen av den kalde krigen, som hadde vart i femti år.

Men i stedet for å gå inn i et fredens millenium, er verden nå på mange måter blitt et farligere sted. Det at det er blitt enklere å reise og kommunisere har ikke i samme grad blitt fulgt opp med større forståelse og gjensidig respekt. Det pågår en rekke borgerkriger som ikke tar hensyn til reglene i Genève-konvensjonen, hvor en overveldende andel av dem som blir skadet er ubevæpnede sivile som ikke har noen mulighet til å forsvare seg selv. I det siste har også grusomme terroristangrep minnet oss om at ingen nasjon, ikke engang supermakter, er usårbare.

Det er klart at globale utfordringer må møtes med fokus på fred i harmoni med andre, basert på sterke allianser og bred internasjonal enighet. Det er ingen tvil om at selv om systemet ikke er perfekt, går den beste måten å gjøre dette på gjennom FN, som Ralph Bunche beskrev her i dette forum som et system med en “gunstig fleksibilitet” - ikke bare for å opprettholde freden, men også for å skape endringer, også radikale endringer, uten vold.

Han fortsatte med å si at: “Å antyde at krig kan forebygge krig er en ussel form for ordspill og en forkastelig form for krigshissing. Målet for enhver som virkelig tror på fred må uten tvil være å forsøke enhver hederlig utvei for å berge freden. Verden har sett mange eksempler på at krig kun avler forhold som igjen avler krig.”

Vi må ikke glemme at det i dag finnes minst åtte atommakter i verden, og at tre av dem truer sine naboer i områder med høy internasjonal spenning. Hvis mektige land skulle benytte seg av prinsippet om forebyggende krig, kunne de komme til å gå foran med et eksempel som ville få katastrofale følger.

Hvis vi aksepterer ideen om at FN er den beste veien å gå for å bevare freden, ja da må også de veloverveide beslutningene som FNs sikkerhetsråd kommer frem til, håndheves. Altfor ofte har alternativet vist seg å være ukontrollerbar vold og stadig økende sfærer av fiendtlighet.

I mer enn et halvt århundre, etter at staten Israel ble opprettet i 1948, har Midtøsten-konflikten vært en kilde til spenning på verdensplan. I Camp David i 1978 og i Oslo i 1993 tiltrådte israelere, egyptere og palestinere den eneste fornuftige planen for fred, nemlig FN-resolusjon 242. Den fordømmer tilegnelse av landområder ved makt, krever at Israel skal trekke seg tilbake fra de okkuperte områdene, og garanterer at Israels innbyggere skal kunne leve trygt i harmoni med landets naboer. Hvis dette blir gjennomført, finnes det ikke noe annet mandat som på en så gjennomgripende måte vil forbedre de internasjonale forbindelsene.

Noe av det som kanskje er av mer umiddelbar bekymring, er nødvendigheten av at Irak fullt ut oppfyller Sikkerhetsrådets beslutning om at landet skal eliminere alle masseødeleggelsesvåpen og gi inspektørene uhindret tilgang slik at de kan forsikre seg om at denne forpliktelsen blir overholdt. Verden insisterer på at dette skal skje.

I min tid i Det hvite hus tenkte jeg ofte på den formaningen vi fikk av vår kjære lærer, frøken Julia Coleman, ved en liten skole i Plains, Georgia. Hun sa ofte: “Vi må tilpasse oss endringer i tiden og samtidig holde fast ved urokkelige prinsipper.”

Da jeg var en ung gutt, var det denne lærereren som også gjorde meg kjent med Leo Tolstojs roman “Krig og fred”. Hun tolket dette mektige eposet som en påminnelse om at enkle menneskelige egenskaper som godhet og sannhet kan overvinne stor makt. Hun lærte oss også at et enkeltindivid ikke dras med av en uunngåelig kraft, men kan påvirke selv de største menneskelige begivenheter.

Disse prinsippene er blitt bevist gjennom livene til mange helter, og noen av disse var lite kjent utenfor sin egen region før de vant Nobels fredspris: Albert John Lutuli, Norman Borlaug, Desmond Tutu, Elie Wiesel, Aung San Suu Kyi, Jody Williams og selv Albert Schweitzer og Mor Teresa. Alle disse og andre har vist at selv uten regjeringsmakt - og ofte i opposisjon til regjeringsmakten - kan enkeltindivider kjempe for menneskerettigheter og skape fred på en aktiv og effektiv måte.

Nobelprisen forsterket også på en gjennomgripende måte den inspirerende globale innflytelsen til Martin Luther King Jr., den største leder mitt fedreland noen gang har fostret. På det mer personlige plan, vil jeg si at det er lite trolig at min egen politiske karriere ville ha strukket seg lengre enn til delstaten Georgia uten de endringer som borgerrettighetsbevegelsen fikk gjennomført i de amerikanske sørstatene og i resten av vår nasjon.

På trappen til minnesmerket over Abraham Lincoln sa Dr. King: “Jeg har en drøm om at sønnene av tidligere slaver og slaveeiere skal kunne sitte sammen rundt brorskapets bord på Geogias røde fjell.”

Rasismens svøpe er ikke blitt beseiret, verken rundt om på de røde fjellene i vår hjemstat eller rundt om i verden. Allikevel ser vi oftere og oftere at denne drømmen om rasemessig forbrødring blir virkeliggjort. På en symbolsk, men også veldig ekte måte, blir den virkeliggjort her i Oslo i dag, i hvert fall for to personer fra Georgia.

Jeg står ikke her som en offentlig tjenestemann, men som borger av en urolig verden som finner håp i den økende oppslutningen rundt ideen om at de alment aksepterte målsetninger i samfunnet må være fred, frihet, menneskerettigheter, et godt miljø, lindring av menneskelig lidelse og rettsstatsprinsippet.

I løpet av de siste tiårene har det internasjonale samfunnet, vanligvis i regi av FN, kjempet for å forhandle frem globale standarder som kan bidra til å nå disse grunnleggende målene. Det dreier seg om avskaffelse av landminer og kjemiske våpen, stans i utprøving, spredning og videre utplassering av kjernefysiske stridshoder; innstramminger i forhold til den globale oppvarmingen; forbud mot dødsstraff, i hvert fall for barn; samt en internasjonal straffedomstol for å avskrekke og straffe krigsforbrytelser og folkemord. Disse avtalene, som allerede er vedtatt, må fullt ut gjennomføres, og man bør aggressivt forsøke å få vedtatt nye.

Vi må også bestrebe oss på å få korrigert urettferdigheten ved økonomiske sanksjoner som iverksettes for å straffe korrupte ledere, men som så altfor ofte rammer de som allerede lider under disse lederne.

De urokkelige prinsippene i livet stammer fra før vår moderne tid. Jeg tilber Jesus Kristus, som vi kristne anser for å være Fredsfyrsten. Som jøde lærte han oss å krysse religiøse grenser, i arbeid som i kjærlighet. Han strakte gjentatte ganger ut hånden og omfavnet romerske erobrere, andre hedninger og selv de mer foraktede samaritanerne.

Trass i teologiske forskjeller, deler alle store religioner de samme forpliktelsene som utgjør våre idealer for verdslige forhold. Jeg er overbevist om at kristne, muslimer, buddhister, hinduer, jøder og andre kan omfavne hverandre i en felles innsats for å dempe all menneskelig lidelse og fremme fred.

Men den epoken vi nå er inne i, er en utfordrende og forvirrende tid for alle som bygger sitt liv på en religiøs tro som forfekter godhet overfor andre. Vi er blitt påminnet om at grusomme og inhumane handlinger kan springe ut av en fordreid teologisk tro, slik vi ser det med selvmordsbombere som tar livet av uskyldige mennesker, under falskt dekke av at dette er Guds vilje. Med grusom brutalitet har naboer massakrert naboer i Europa, Asia og Afrika.

For at vi mennesker personlig skal kunne engasjere oss i krigens inhumanitet, blir det nødvendig for oss å først umenneskeliggjøre våre motstandere, noe som i seg selv utgjør et brudd på alle trosretninger. Ved å hevde at våre motstandere faller utenfor Guds barmhjertighet og nåde, mister deres liv all verdi. Vi avviser at vi er personlig ansvarlig når vi legger ut landminer og en fremmed - ofte et barn - dager eller år senere blir lemlestet eller drept. Vi sitter langt unna og slipper bomber og skyter raketter ustraffet, og vi ønsker heller ikke å vite hvor mange eller hvem ofrene er.

På terskelen til dette nye milleniet, ble jeg bedt om å si noe her i Oslo om den største utfordringen verden står overfor. Blant de mange temaene jeg kunne ha valgt, fant jeg ut at det mest alvorlige og universelle problemet er den stadig økende kløften mellom de rikeste og de fattigste på kloden. Innbyggerne i verdens ti rikeste land er nå syttifem ganger rikere enn de som lever i de ti fattigste landene, og dette skillet bare øker fra år til år, ikke bare mellom nasjoner, men også innad i den enkelte nasjon. Det er resultatet av dette skillet som utgjør de grunnleggende årsakene til de fleste av verdens uløste problemer, herunder hungersnød, lese- og skriveudyktighet, miljøødeleggelser, voldelige konflikter og unødvendige sykdommer, som alt fra Guineaorm til HIV/AIDS.

Mesteparten av arbeidet til The Carter Center foregår i fjerne landsbyer i de fattigste landene i Afrika, og der har jeg ofte vært vitne til hvilken evne fattige mennesker har til å holde hjulene i gang under de mest hjerteskjærende forhold. Jeg beundrer deres dømmekraft og klokhet, deres mot og tro, og de fantastiske resultatene som oppnås når de bare får muligheten til å bruke sine medfødte evner.

Det er tragisk at det i den industrialiserte verden er et slikt fravær av forståelse eller bekymring for dem som lever sine liv i fortvilelse og håpløshet. Vi har ennå ikke forpliktet oss til å dele en betydelig andel av vår enorme velstand med andre. Dette er en potensiell givende byrde som vi alle bør være villige til å påta oss.

Mine damer og herrer,
Krig kan av og til være et nødvendig onde. Men uansett hvor nødvendig krig måtte være, er og blir det et onde, aldri et gode. Vi kan ikke lære hvordan vi skal leve sammen i fred ved å drepe hverandres barn.

Båndet som ligger i vår felles humanitet er sterkere enn splittelsen som ligger i vår frykt og våre fordommer. Gud gir oss evne til valg. Vi kan velge å dempe lidelsen. Vi kan velge å arbeide sammen for fred. Vi kan - og må - gjennomføre disse endringene.

Takk.