Wangari Maathai

Nobelforedrag (Oslo, 10. desember, 2004)

© The Nobel Foundation, Stockholm, 2004.
General permission is granted for the publication in newspapers in any language. Publication in periodicals or books, or in digital or electronic forms, otherwise than in summary, requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above copyright notice must be applied.

Deres Majesteter
Deres Kongelige Høyheter
Ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen
Eksellenser
Mine damer og herrer

Det er med stor ydmykhet jeg står foran dere og foran verden for å motta denne anerkjennelsen og jeg føler meg oppløftet over å ha blitt beæret med Nobels fredspris for 2004.

Som den første afrikanske kvinnen som mottar denne prisen, gjør jeg det på vegne av det kenyanske og det afrikanske folk, og også verdens folk. Jeg tenker spesielt på kvinner og pikebarn Jeg håper det vil oppmuntre dem til å heve stemmen og ta mer rom for lederskap. Jeg vet også at våre menn, gamle som unge, er stolte over prisen. Som mor vet jeg hvilken inspirasjonskilde dette er for ungdommen og jeg råder dem inntrengende til å ikke gi slipp på sine drømmer.

Selv om det er jeg som mottar denne prisen, er den en anerkjennelse av det arbeidet som utallige enkeltindivider og grupper rundt om i hele verden har nedlagt. De arbeider i det stille, ofte uten noen form for anerkjennelse, for å bevare miljøet, fremme demokratiet, forsvare menneskerettighetene og sikre likhet mellom menn og kvinner. Gjennom dette arbeidet planter de frøene til fred. Jeg vet at de også er stolte i dag. Til alle dem som føler seg representert gjennom denne pristildelingen, vil jeg si: Bruk den til å fremme deres hjertesaker og til å leve opp til de høye forventningene som verden nå vil ha til oss.

Denne prisen er også en ære for min familie, venner, samarbeidspartnere og støttespillere rundt om i verden. De har alle bidratt til å forme vår visjon og støtte vårt arbeid, som ofte ble utført under vanskelige forhold. Jeg er også takknemlig overfor det kenyanske folket - som hardnakket fortsatte å håpe på demokrati og på at miljøet skulle bli forvaltet på en bærekraftig måte. Denne støtten er grunnen til at jeg står her i dag og er gjenstand for en slik ære.

Jeg er utrolig privilegert som får lov til å slutte meg til de øvrige afrikanske fredsprisvinnerne, president Nelson Mandela og F. W. de Klerk, erkebiskop Desmond Tutu, avdøde høvding Albert Luthuli, avdøde Anwar el-Sadat og FNs generalsekretær Kofi Annan.

Jeg vet at afrikanere overalt i verden føler seg oppmuntret av denne nyheten. Kjære afrikanske medborgere, når vi nå slutter oss til denne anerkjennelsen, la oss bruke den til å styrke vårt engasjement overfor vårt folk, redusere konflikter og fattigdom og gjennom dette forbedre vårt folks livskvalitet. La oss slutte oss til demokratisk styring, forsvare menneskerettighetene og bevare miljøet. Jeg føler meg trygg på at vi skal vise oss oppgaven verdig. Jeg har alltid ment at vi selv må finne løsningene på de fleste av våre problemer.

Når det gjelder årets pris, har den norske Nobelkomiteen løftet det avgjørende spørsmålet om miljø og miljøets sammenheng med demokrati og fred frem for hele verden. Jeg er dypt takknemlig for at komiteen har hatt et så visjonært skritt. Tiden er nå inne for å innse at bærekraftig utvikling, demokrati og fred er uløselig knyttet sammen. Vårt arbeid over de siste 30 årene har alltid vært basert på og handlet om disse sammenhengene.

Min inspirasjon stammer delvis fra erfaringer og observasjoner fra min oppvekst på den kenyanske landsbygda. Den ble påvirket og tilført næring gjennom den formelle utdanningen som jeg var så heldig å få tatt i Kenya, USA og Tyskland. Da jeg vokste opp, så jeg at skogen ble ryddet og erstattet av kommersielle plantasjer, noe som ødela det lokale biologiske mangfoldet og skogens evne til å holde på vann.

Eksellenser, mine damer og herrer,
I 1977, da vi startet bevegelsen Green Belt Movement, var det delvis som en reaksjon på de behov som kvinner på landsbygda hadde identifisert, nemlig mangel på ved, rent drikkevann, et balansert kosthold, tak over hodet og inntekter.

I hele Afrika er det fremfor alt kvinnene som er oppsynsmenn, og som bærer et stort ansvar for å dyrke jorda og skaffe mat til familien. Derfor er kvinnene ofte de første som blir klar over skadene på miljøet når ressursene blir knappe og de ikke greier å fø sine familier.

De kvinnene vi arbeidet med fortalte oss at i motsetning til det som tidligere var tilfellet, greide de ikke lenger å dekke sine grunnleggende behov. Dette skyldtes at deres umiddelbare miljø var forringet, men også at dyrkingen av salgsavlinger i landbruket erstattet husholdningenes tradisjonelle dyrking av matavlinger. Men det var den internasjonale handelen som kontrollerte prisene på eksporten fra disse små gårdbrukerne slik at en rimelig og rettferdig inntekt ikke kunne sikres. Det ble etter hvert klart for meg at når miljøet ødelegges, plyndres eller forvaltes dårlig, er det vår egen og fremtidige generasjoners livskvalitet som undergraves.

Treplanting ble et naturlig valg for å dekke noen av disse opprinnelige, grunnleggende behovene som kvinnene hadde identifisert. I tillegg er treplanting enkelt og overkommelig, og gir gode resultater innen rimelig kort tid. Dette fører igjen til interesse og engasjement.

Sammen har vi derfor plantet over 30 millioner trær som gir brensel, mat, ly og inntekt som kan gå til utdanning av barna og til å dekke husholdningenes behov. Denne virksomheten skaper også sysselsetting og forbedrer jordsmonnet og vannskillene. Gjennom sin deltakelse får kvinnene en viss makt over livene sine, særlig over sin sosiale og økonomiske stilling og posisjon i familien. Dette arbeidet fortsetter.

Til å begynne med var dette arbeidet vanskelig fordi vårt folk historisk sett var blitt overbevist om at siden de var fattige, manglet de ikke bare kapital, men også de kunnskaper og ferdigheter som er nødvendige for å ta opp utfordringene. De er blitt formet til å tro at løsningene på deres problemer må komme 'utenfra'. Dessuten skjønte ikke kvinnene at de var avhengige av et sunt og fornuftig forvaltet miljø for å kunne dekke sine behov. De var heller ikke klar over at et forringet miljø fører til en kamp om knappe ressurser som kan føre til fattigdom og til og med til konflikter. De var heller ikke klar over hvor urettferdige de internasjonale økonomiske ordningene er.

For å hjelpe lokalsamfunnene med å se disse sammenhengene, utviklet vi et borgeropplæringsprogram, hvor folk blir bedt om å identifisere sine problemer, årsakene til og mulige løsninger på problemene. Deretter skal de se på sine egne handlinger i forhold til problemene i miljøet og samfunnet. De lærer at vår verden sliter med mange plager: korrupsjon, vold mot kvinner og barn, oppløsning og sammenbrudd av familien, og nedbryting av kulturer og lokalsamfunn. De identifiserer også faktorer som narkotikamisbruk og misbruk av kjemiske substanser, særlig blant unge mennesker. Det finnes også ødeleggende sykdommer som det ikke er mulig å kurere eller som har antatt epidemiske proporsjoner. Spesielt bekymringsfull er situasjonen når det gjelder HIV/AIDS, malaria og sykdommer forbundet med underernæring.

Når det gjelder miljøet, blir de konfrontert med mange menneskelige aktiviteter som er ødeleggende for miljøet og samfunnet. Det handler blant annet om en utstrakt ødeleggelse av økosystemer, særlig gjennom avskoging, klimatisk ustabilitet og forurensing av jordsmonn og vann som alle bidrar til ulidelig fattigdom.

Gjennom denne prosessen oppdager deltakerne at de selv er en del av løsningen. De forstår at de har et skjult potensiale og settes i stand til å overvinne sin handlingslammelse og gjøre noe. De forstår at det først og fremst er de som drar nytte av og må verne om det miljøet de lever av.

Hele lokalsamfunn har forstått at selv om det er nødvendig å stille regjeringen til ansvar, er det like viktig at de i sitt forhold til andre går foran som et godt eksempel på de lederskapsverdier som de selv ønsker at deres ledere skal ha, nemlig rettferdighet, integritet og tillit.

Selv om Green Belt Movements treplanting opprinnelig ikke handlet om demokrati og fred, ble det raskt klart at en ansvarlig forvaltning av miljøet var umulig uten at det ble gitt rom for demokrati. Derfor ble da også treet et symbol på kampen for demokrati i Kenya. Borgerne ble mobilisert for å utfordre det utbredte maktmisbruket, korrupsjonen og den dårlige forvaltningen av miljøet. I Uhuruparken i Nairobi, ved Freedom Corner, og mange andre steder rundt om i landet, ble det plantet trær for fred som et krav om løslatelse av samvittighetsfanger og en fredelig overgang til demokrati.

Gjennom Green Belt Movement ble tusenvis av vanlige borgere mobilisert og satt i stand til å handle og fremkalle endringer. De lærte å overvinne frykten og følelsen av hjelpeløshet og ble påvirket til å forsvare de demokratiske rettighetene.

Med tiden ble treet også et symbol på fred og konfliktløsning, særlig i forbindelse med etniske konflikter i Kenya ettersom Green Belt Movement brukte trær for fred for å forsone stridende lokalsamfunn. Under den pågående omskrivingen av Kenyas grunnlov, ble lignende trær for fred plantet mange steder rundt om i landet for å fremme en kultur for fred. Å bruke trær som fredssymbol er i tråd med en vidt utbredt afrikansk tradisjon. For eksempel gikk de eldste i Kikuyu-folket med en stav laget av thigi-treet som, når den ble plassert mellom to rivaliserende parter, fikk dem til å slutte å sloss og søke forsoning. Mange afrikanske lokalsamfunn har slike tradisjoner.

Slike tradisjoner inngår i en omfattende kulturarv som bidrar til å bevare leveområder og utvikle en kultur for fred. Når disse kulturene blir ødelagt og nye verdier blir innført, blir det lokale biologiske mangfoldet ikke lenger verdsatt eller beskyttet og forringes eller forsvinner derfor raskt. Dette er grunnen til at Green Belt Movement nå ser nærmere på begrepet kulturelt biologisk mangfold, særlig med tanke på lokale frøtyper og medisinplanter.

Etter hvert som vi forstod årsakene til forringelsen av miljøet, så vi behovet for god forvaltning. Tilstanden på ethvert lands miljø avspeiler nemlig det forvaltningssettet som landet har, og uten god forvaltning, ingen fred. Mange land som har dårlige forvaltningssystemer, er også oftere utsatt for konflikter og dårlig miljøvernlovgivning.

I 2002 toppet motet, besluttsomheten, tålmodigheten og engasjementet til medlemmer av Green Belt Movement, andre organisasjoner i det sivile samfunn og det kenyanske folk seg med en fredelig overgang til en demokratisk regjering, noe som la grunnlaget for et mer stabilt samfunn.

Eksellenser, venner, mine damer og herrer,
Det er 30 år siden vi startet dette arbeidet. Aktiviteter som er ødeleggende for miljøet og samfunnet fortsetter ufortrødent. I dag står vi overfor en utfordring som krever at vi endrer vårt tankesett slik at menneskeheten slutter å true det systemet vi alle lever av. Det er vår plikt å hjelpe Jorden med å lege sine sår og gjennom denne prosessen vil vi også lege våre egne sår - ja, omfavne hele skaperverket med sitt mangfold, sin skjønnhet og sitt under. Dette vil skje hvis vi innser at vi er nødt til å gjenoppvekke vår følelse av å tilhøre en større livets familie, som har vært gjennom den samme utviklingsprosessen.

I historiens løp kommer det en tid hvor menneskeheten er nødt til å innta et nytt bevissthetsnivå, å løfte seg opp til en høyere moralsk standard. En tid hvor vi må kvitte oss med vår frykt og gi hverandre håp.

Den tiden er nå kommet.

Den norske Nobelkomiteen har utfordret verden til å utvide sin forståelse av hva som skaper fred: Det blir ingen fred uten rettferdig utvikling, og det blir ingen utvikling uten en bærekraftig forvaltning av miljøet innenfor en demokratisk og fredelig ramme. Denne forandringen er en idé som det nå er på tide å omsette i praksis.

Jeg anmoder alle ledere, spesielt fra Afrika, om å utvide det demokratiske rommet og å bygge opp riktige og rettferdige samfunn som lar borgernes kreativitet og energi blomstre. De av oss som har vært så privilegerte å få ta en utdanning, å tilegne oss ferdigheter og erfaring og til og med makt må være forbilder for den neste generasjonen av ledere. I den forbindelse vil jeg innstendig anmode om at den tidligere prisvinneren Aung San Suu Kyi settes fri, slik at hun kan fortsette sitt arbeid for fred og demokrati for det burmesiske folk og for verden som helhet.

Kulturen spiller en sentral rolle i lokalsamfunnenes politiske, økonomiske og sosiale liv. Kulturen kan være det leddet som mangler i den afrikanske utviklingskjeden. Kulturen er dynamisk, utvikler seg over tid og forkaster bevisst reaksjonære tradisjoner, som kvinnelig kjønnslemlestelse (FGM), samtidig som den tar opp i seg det som er godt og nyttig.

Særlig afrikanerne bør på nytt åpne øynene for de positive sidene ved sin egen kultur. Ved å akseptere disse, vil de få en følelse av tilhørighet, identitet og selvtillit.

Mine damer og herrer,
Det er også behov for å styrke det sivile samfunn og grasrotbevegelser som katalysatorer for endringer. Jeg oppfordrer alle regjeringer til å anerkjenne den rollen som slike sosiale bevegelser spiller når det gjelder å bygge opp en kritisk masse av ansvarlige borgere, noe som bidrar til å opprettholde maktfordelingen i samfunnet. På den andre siden bør det sivile samfunn ikke bare fokusere på sine rettigheter, men også på sitt ansvar.

Videre må næringslivet og globale institusjoner forstå at det å sikre økonomisk rettferdighet, likhet og økologisk integritet har større verdi enn profitt for enhver pris. De ekstreme forskjellene og de rådende forbruksmønstre som vi ser i verden i dag, går på bekostning av miljø og fredelig sameksistens. Valget er vårt.

Jeg vil oppfordre alle unge til å engasjere seg i aktiviteter som bidrar til å virkeliggjøre deres drømmer på lang sikt. De har kraft og kreativitet til å skape en bærekraftig fremtid. Til de unge vil jeg si: Dere er en gave til deres lokalsamfunn og til verden som helhet. Dere er vårt håp og vår fremtid.

En helhetlig tilnærming til utvikling, slik Green Belt Movement er et eksempel på, kan velges og gjennomføres også i andre steder i og utenfor Afrika. Dette er grunnen til at jeg har opprettet Wangari Maathai-stiftelsen, som skal sørge for å videreføre og bygge ut disse aktivitetene. Selv om vi har kommet langt, er det forsatt mye som gjenstår å gjøre.

Eksellenser, mine damer og herrer,
Når jeg nå skal avrunde, tenker jeg på noe jeg opplevde da jeg vokste opp og skulle gå til en bekk i nærheten av hjemmet vårt for å hente vann til min mor. Jeg brukte å drikke vann rett fra bekken. Jeg lekte mellom arrowrot-bladene og forsøkte forgjeves å plukke opp de lange lenkene av froskeegg, som jeg trodde var perler. Men hver gang jeg la mine små fingre under dem, gikk de i stykker. Senere så jeg tusenvis av rumpetroll: svarte, energiske og buktende i det klare vannet mot det brune jordsmonnet. Det er denne verdenen jeg arvet av mine foreldre.

I dag, 50 år senere, har elven tørket inn, kvinnene må gå langt avgårde for å hente vann som ikke alltid er rent og barna vil aldri få vite hva de har gått glipp av. Utfordringen er å gjenopprette rumpetrollenes hjem og gi en skjønn og vidunderlig verden tilbake til våre barn.

Takk for oppmerksomheten.



 Nobels Fredspris 2004

 Wangari Maathai