Nobels
midler og Nobelprisen
Alfred Nobel
| Testamente
| Nobelstiftelsen
I sitt testamente bestemte Alfred Nobel at hans formue skulle plasseres
i et fond som bestod av sikre verdipapirer. Dette innebar at Nobels
interesser i industribedriftene rundt om i verden måtte avvikles.
Denne krevende oppgave ble utført av Nobels unge assistent
Ragnar Sohlman og ingeniør Rudolf Lilljequist. Fondet ble
tilført ca. 31.5 millioner svenske kroner - et meget stort
beløp etter datidens kroneverdi.
Nobelstiftelsen ble opprettet i 1900 og har ansvaret for den
økonomiske forvaltning. Stiftelsen ledes av et styre som
har sitt sete i Stockholm og består av til sammen seks svenske
og (fra 1985) norske statsborgere, utpekt av de ulike prisutdelingskomiteene.
Styret velger den administrerende direktør for Nobelstiftelsen.
Kapitalen var lenge plassert i såkalte gullkantede obligasjoner.
Men utviklingen på pengemarkedet førte etter hvert
til at slike obligasjoner ble mindre tilfredsstillende som plasseringsobjekter.
Inflasjonen reduserte også nobelkapitalen betraktelig. Gjennom
endringer i Nobelstiftelsens bestemmelser, med virkning fra 1953,
kunne man drive en mer aktiv formuesforvaltning. Det lyktes da
ikke bare å bevare kapitalverdien, men endog å øke
den betydelig, på tross av den sterke inflasjonen. I 1993
var verdien av stiftelsens investeringer på ca. 1.9 milliarder
svenske kroner.
I 1901 utgjorde Nobelprisen 150.800 svenske kroner. I 1923 nådde
den sin laveste verdi, 115.000 svenske kroner. Som følge
av den aktive formuesforvaltning, har Nobelprisen i de senere
år blitt vesentlig øket. I 1981 var prisen på
1 million svenske kroner, i 1986 var den kommet opp i 2 millioner,
i 1989 var hver pris på 3 millioner svenske kroner, i 1990
fire millioner, i 1991 seks millioner. I 1996 er prisen på
7.400.000 svenske kroner. I 1999 er prisen på 7.900.000
svenske kroner.