Det Norske Nobelinstitutt

Nobels fredspris 2000

Nobelforedrag av Kim Dae-jung
Oslo, 10. desember 1999

General permission is granted for the publication in newspapers in any language. Publication in periodicals or books, or in digital or electronic forms, otherwise than in summary, requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the underlined copyright notice must be applied.

Copyright © The Nobel Foundation, Stockholm, 1999.

Deres Majestet, Deres Kongelige Høyheter, medlemmer av Den norske Nobelkomiteen, Eksellenser, mine damer og herrer!

Menneskerettigheter og fred står på hellig grunn i Norge. Nobels fredspris er et høytidelig budskap som inspirerer hele menneskeheten til å vie seg til fredens sak. Jeg er uendelig takknemlig for å ha blitt vist en slik ære. Men jeg tenker på de utallige mennesker og kolleger i Korea som har frivillig har ofret seg for demokrati og menneskerettigheter og drømmen om en nasjonal gjenforening. Og jeg må konkludere med at det er disse som burde ha blitt vist en slik ære.

Jeg tenker også på de mange land og venner rundt om i verden som sjenerøst har støttet opp under mitt folks bestrebelser på å oppnå demokratisering og forsoning mellom Sør- og Nord-Korea. Jeg vil rette en oppriktig takk til dem.

Jeg vet at det første toppmøtet mellom Sør- og Nord-Korea i juni og starten på forsoningsprosessen mellom Sør- og Nord-Korea, er en av grunnene til at jeg er blitt tildelt Nobels fredspris.

Ærede gjester,

Jeg vil gjerne tale til dere om gjennombruddet i forholdet mellom Sør- og Nord-Korea som Nobelkomiteen har funnet verdig en slik anerkjennelse. I midten av juni reiste jeg til Puongyang, til det historiske møtet med formann Kim Jong-il fra Den nord-koreanske nasjonale militærkommisjonen. Jeg reiste med tungt hjerte og visste ikke hva jeg kunne forvente meg, men jeg var overbevist om jeg måtte reise for å få til forsoning for mitt folk og fred på den koreanske halvøy. Vi hadde ingen garanti for at toppmøtet ville gå bra. Sør- og Nord-Korea, som hadde vært delt i et halvt århundre etter en krig som varte i tre år, hadde levet i gjensidig mistro og fiendskap på hver sin side av piggtrådgjerdet i den demilitariserte sonen.

For å bytte ut denne farlige, fastlåste situasjonen med fred og samarbeid, proklamerte jeg min solskinnspolitikk da jeg ble president i februar 1998, og jeg har konsekvent fremmet politikkens budskap om forsoning med Nord-Korea: for det første at vi aldri vil akseptere en gjenforening gjennom å bli kommunistisk; for det andre at vi ikke skal forsøke å få til en gjenforening gjennom å absorbere Nord-Korea; og for det tredje at Sør- og Nord-Korea skal bestrebe seg på fredelig sameksistens og samarbeid. Jeg mener en gjenforening kan vente inntil begge sider føler seg tilstrekkelig vel med tanken på å bli samlet igjen, uansett hvor lang tid det måtte ta. Først stod Nord-Korea imot og næret mistanke om at solskinnspolitikken var et svikefullt komplott for å styrte Nord-Korea. Men vår oppriktige hensikt og konsekvente holdning, kombinert med en bred støtte for solskinnspolitikken fra andre land i verden, herunder også moralske ledere som Norge, overbeviste Nord-Korea om at landet burde reagere positivt. Dermed ble det mulig å avholde et Sør-Nord-toppmøte.

Jeg hadde forventet at samtalene med den nordkoreanske lederen skulle bli ekstremt vanskelige, noe de også ble. Men med utgangspunkt i at vi hadde det samme ønsket om å fremme sikkerhet, forsoning og samarbeid for vårt folk, greide formannen og jeg å komme til enighet i noen viktige saker.

For det første ble vi enige om at en gjenforening må skje på en selvstendig og fredelig måte, at en gjenforening ikke må være forhastet og at de to sidene inntil videre skal arbeide sammen for å bygge ut fredelig utveksling og samarbeid og bygge opp en fredelig sameksistens.

For det andre lyktes vi med å bygge bro over de to sidenes løsningsmodeller for en gjenforening, som fortsatt var svært forskjellige. Ved å denne gangen foreslå en "løs form for føderasjon", har Nord-Korea nærmet seg vårt krav om en konføderasjon bestående av "ett folk, to systemer, to uavhengige regjeringer" som en fase forut for gjenforeningen. For første gang i løpet av den 50 år lange adskillelsen, har begge sider funnet et punkt de kan enes om og som kursen for gjenforeningsprosessen kan stakes ut fra.

For det tredje var begge sidene enige om at USAs militære nærvær på den koreanske halvøya bør fortsette for å ivareta stabiliteten der og i hele nordøst-Asia.

I løpet av de siste 50 årene har Nord-Korea sett tilbaketrekningen av de amerikanske troppene fra den koreanske halvøya som det viktigste stridspunktet. Jeg sa til formann Kim: "Den koreanske halvøya er omgitt av de fire stormaktene USA, Japan, Kina og Russland. På grunn av vår unike geopolitiske plassering, som knapt har hatt sin like noe annet sted eller til noen annen tid, er USAs fortsatte militære nærvær helt avgjørende for vår sikkerhet og fred, ikke bare nå, men også etter gjenforeningen.
Se på Europa. NATO ble opprettet og amerikanske tropper stasjonert i Europa for å avskrekke Sovjetunionen og den østeuropeiske blokken. Selv nå, etter at kommunistblokken har falt, er NATO og de amerikanske troppene fremdeles der, i Europa, fordi det fortsatt er nødvendige for fred og stabilitet i Europa."

Til min overraskelse reagerte formann Kim positivt på denne forklaringen. Det var en dristig omstilling i det som lenge hadde vært Nord-Koreas krav, og et veldig viktig steg mot fred på den koreanske halvøya og i nordøst-Asia.

Vi ble også enige om at det humanitære spørsmålet om de splittede familiene straks måtte tas opp. Etter toppmøtet har begge sider derfor truffet tiltak for å lette på familienes smertefulle situasjon. Formannen og jeg ble også enige om å fremme det økonomiske samarbeidet. Derfor har begge sider undertegnet en avtale om å utarbeide fire sentrale rettslige instrumenter som kan legge forholdene til rette for en utvidelse av det økonomiske samarbeidet mellom Sør- og Nord-Korea, som for eksempel avtaler om beskyttelse av investeringer og unngåelse av dobbeltbeskatning. I mellomtiden har vi fortsatt å gi humanitær bistand til Nord-Korea, med 300.000 tonn gjødsel og 500.000 tonn mat. Idrett, kultur og kunst og turistutveksling er også blitt aktivisert i kjølvannet av toppmøtet.

For å redusere spenningen og opprette varig fred, har dessuten forsvarsministrene for de to sidene møtt hverandre og lovet å aldri gå til krig mot hverandre igjen. De ble også enige om behovet for militært samarbeid i arbeidet med å knytte sammen de ødelagte jernbanelinjene og veinettet mellom Sør- og Nord-Korea.

Ut fra min overbevisning om at en forbedring av forholdet mellom Sør- og Nord-Korea ikke er tilstrekkelig for at freden skal kunne slå rot for godt på den koreanske halvøy, har jeg på det sterkeste oppmuntret formann Kim til å knytte sterkere bånd til USA og Japan, såvel som til andre land i Vesten. Da jeg kom tilbake fra Pyongyang, anmodet jeg innstendig president Clinton i USA og statsminister Mori i Japan om å forbedre sine forbindelser med Nord-Korea.

På ASEM-ledernes 3. møte i Seoul i slutten av oktober, rådet jeg våre venner i Europa til å gjøre det samme. I det siste har det faktisk vært en rekke kontakter mellom Nord-Korea og USA og mellom Nord-Korea og mange europeiske land. Jeg føler meg trygg på at denne utviklingen vil få avgjørende betydning for utviklingen av fred på den koreanske halvøya.

Mine damer og herrer,

I løpet av de mange tiår hvor jeg kjempet for demokrati, ble jeg hele tiden møtt med innsigelser om at demokrati av vestlig type ikke passet for Asia, at Asia manglet slike røtter. Dette er langt fra sant. Lenge før det samme skjedde i Vesten, var respekt for menneskeverdet en del av tankegodset i Asia, og intellektuelle tradisjoner for å verne om konseptet "demos" slo rot. "Folket er himmelen. Folkets vilje er himmelens vilje. Du skal akte folket på samme måte som du ville akte himmelen." Dette var den sentrale læresetningen i det politiske tankegodset i Kina og Korea så tidlig som for tre tusen år siden. Fem hundre år senere oppstod buddhismen i India for å fremholde den overordnede betydningen av den enkeltes verdighet og den enkeltes rettigheter som menneske.

Det fantes også rådende ideologier og institusjoner som plasserte folket i sentrum. Mencius, som var Konfucius' disippel, sa: " Kongen er sønn av himmelen. Himmelen sendte ham for å tjene folket med et rettferdig styresett. Hvis han ikke gjør det og undertrykker folket, er det folket som, på vegne av himmelen, har rett til å fjerne ham." Og dette var altså 2000 år før John Locke fremsatte teorien om samfunnspakt og folkesuverenitet.

I Kina og Korea ble føydalsystemet avviklet og erstattet med land og prefekturer før Jesu fødsel, og eksamener for å rekruttere embedsmenn til regjeringen ble innført for tusen år siden. Kongens og høytstående embedsmenns maktutøvelse ble overvåket ved hjelp av solide kontrollsystemer. Totalt sett var Asia rik på intellektuelle og institusjonelle tradisjoner som burde ha gitt god grobunn for demokrati. Det Asia ikke hadde, var organisasjoner for representativt demokrati. Vestens genistrek var å opprette slike organisasjoner, en fantastisk oppfinnelse som har ført til store fremskritt for menneskehetens historie.

Når vestlige demokratiske institusjoner er blitt innført i asiatiske land som har en dypt rotfestet respekt for demos, har de tilpasset seg og fungert utmerket, slik vi ser det i Korea, Japan, Filippinene, Indonesia, Thailand, India, Bangladesh, Nepal og Sri Lanka. I Øst-Timor gikk folket til valgurnene for å stemme på uavhengighet, trass i at de ble truet på livet av brutale militser. I Burma leder Aung San Suu Kyi fortsatt kampen for demokrati. Hun har bred støtte i folket. Jeg er overbevist at også der vil demokratiet seire og en representativ regjering bli gjeninnsatt.

Ærede gjester,

Jeg mener at demokrati er den absolutte verdien som bidrar til å skape menneskeverd, og at det også er den eneste farbare vei for å oppnå en varig økonomisk utvikling og sosial rettferdighet.

Uten demokrati kan ikke markedsøkonomien blomstre, og uten markedsøkonomi kan det ikke oppnås økonomisk konkurransedyktighet og vekst.

En nasjonal økonomi som mangler et demokratisk fundament er som et sandslott. Som president i Republikken Korea har jeg derfor gjort det til en grunnleggende oppgave for min regjering å utvikle demokrati og markedsøkonomi parallelt, supplert med et system for produktiv velferd.

For å oppfylle denne oppgaven, har vi holdt stø kurs når det gjelder å gjennomføre dristige reformer innen finans-, selskaps-, offentlig og arbeidsmarkedssektorene i løpet av de siste to og et halvt årene. Reformene vil fortsette i Korea. Vi har forpliktet oss til en tidlig gjennomføring av dagens reformtiltak, og samtidig reformere økonomien slik at den blir en førsteklasses økonomi i det 21. århundre gjennom en pågående endringsprosess. Dette håper vi å kunne klare ved å kombinere de sterke sidene ved våre tradisjonelle næringer med de uendelige mulighetene som ligger innen informasjon og bioteknologi.

Det 21. århundres kunnskaps- og informasjonsalder tegner til å bli en tid med enorm velstand. Men den innebærer også en fare for en sterkt økende velstandskløft mellom ulike land og innen ett og samme land. Dette problemet utgjør en alvorlig trussel mot menneskerettigheter og fred. I det nye århundret må vi fortsette kampen mot de krefter som undertrykker demokratiet og tyr til vold. Vi må også forsøke å ta opp den nye utfordringen som menneskerettighetene og freden står overfor gjennom tiltak for å jevne ut informasjonskløften, og å hjelpe utviklingslandene og de marginaliserte sektorene i samfunnet til å holde tritt med den nye tiden.

Deres Majestet, Deres Kongelige Høyheter, mine damer og herrer,

La meg få lov til å si noen ord av mer personlig karakter. Fem ganger har jeg stått i fare for å miste livet i hendene på diktatorer, jeg har sittet i fengsel i seks år og jeg har levd i husarrest, i eksil eller under konstant overvåking i førti år. Jeg hadde aldri holdt ut disse prøvelsene uten støtte fra mitt folk og uten oppmuntring fra meddemokrater rundt om i verden. Styrke hentet jeg også i min egen, dype overbevisning.

Jeg har levd og forsetter å leve i den tro at Gud alltid er med meg. Dette har jeg erfart. I august 1973, mens jeg var i eksil i Japan, ble jeg kidnappet fra mitt hotellrom i Tokyo av etterretningsagenter fra den daværende militærregjeringen i Sør-Korea. Nyheten om hendelsen forskrekket en hel verden. Agentene tok meg med til båten sin, som lå for anker ved stranden. De bandt meg, knyttet bind for øynene mine og kneblet meg. Akkurat idet de skulle til å hive meg over bord, stod Jesus Kristus frem for meg med en fantastisk klarhet. Jeg klynget meg til ham og ba ham redde meg. Akkurat i samme øyeblikk kom et fly ned fra himmelen for å redde meg fra døden.

En annen tro er min tro på historiens rettferdighet. I 1980 ble jeg dømt til døden av militærregimet. Jeg satt seks måneder i fengsel mens jeg ventet på å bli henrettet. Jeg grøsset ofte av frykt for døden. Men jeg fant ro i de historiske fakta som viser at rettferdigheten seirer til slutt. Jeg var og er fortsatt en iherdig leser av historiebøker. Og jeg visste at til alle tider og overalt har det vært slik at den som lever et rettskaffent liv viet til sitt folk og til menneskeheten, ikke nødvendigvis vil vinne og kan komme til å ende sitt liv på en grusom måte, men i historiens lys vil han alltid fremstå som den seirende og bli hedret; mens den som vinner gjennom urettferdighet kan dominere dagen i dag, men i historiens lys vil han alltid fremstå som en skammelig taper. Det kan ikke være noe unntak.

Deres Majester, Deres Kongelige Høyheter, mine damer og herrer,

Ved å akseptere Nobels fredspris, påtar prisvinneren seg en endeløs forpliktelse. Det er mitt ydmyke løfte til dere at jeg, som historiens store helter har lært oss og som Alfred Nobel ville ha forventet av oss, skal vie resten av mitt liv til menneskerettigheter og til fred i mitt land og i verden, og til forsoning og samarbeid for mitt folk. Jeg ber om oppmuntring fra dere og om fortsatt støtte fra alle som er opptatt av å fremme demokrati og fred rundt om i verden.

Takk.