|
Nobels
Fredspris 2003
Nobelforedrag av Shirin Ebadi,
Oslo, 10. desember, 2003
General permission is granted for the publication in newspapers
in any language. Publication in periodicals or books, or in digital
or electronic forms, otherwise than in summary, requires the consent
of the Foundation. On all publications in full or in major parts
the above underlined copyright notice must be applied.
Copyright © The Nobel Foundation, Stockholm, 2003.
Oversettelse fra engelsk
I Guds skaperens og den vises navn,
Deres Majestet, Deres Kongelige Høyheter, ærede medlemmer
av den norske Nobelkomiteen, Eksellenser, mine damer og herrer,
Jeg føler meg svært beæret over at min stemme
i dag når ut til verdens folk fra denne høyt respekterte
talerstolen. Denne store æresbevisningen er det den norske
Nobelkomiteen som har tildelt meg. Jeg hedrer Alfred Nobels ånd
og hyller alle dem som i sannhet følger hans vei.
I år går Nobels fredspris til en kvinne fra Iran, et
muslimsk land i Midt-Østen.
Det at jeg er blitt valgt ut til å motta denne prisen vil
utvilsomt inspirere de mange kvinner, ikke bare i Iran, men i hele
regionen, som arbeider for å få gjennomslag for sine
rettigheter, - rettigheter som er blitt fratatt dem gjennom historiens
løp. Denne prisen vil gi kvinner i Iran, men også mye
lengre borte enn Iran, tro på seg selv. Kvinnene utgjør
halvparten av befolkningen i ethvert land. Å overse kvinner
og å avskjære dem fra aktiv deltakelse i det politiske,
sosiale, økonomiske og kulturelle liv er faktisk ensbetydende
med å frata hele befolkningen halvparten av sine evner. Den
patriarkalske kulturen og diskrimineringen mot kvinner, særlig
i de islamske land, vil ikke kunne fortsette i all fremtid.
Ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen!
Som dere vet, vil æren og gleden ved å motta denne prisen
få en positiv og vidtrekkende innvirkning på de oppriktige,
humanitære bestrebelsene til folket i Iran og i regionen.
Denne storslagne velsignelsen vil omfatte ethvert frihetselskende
og fredssøkende individ, det være seg kvinne eller
mann.
Jeg vil takke den norske Nobelkomiteen for at de har vist meg en
slik ære og for den velsignelsen som denne æresbevisningen
utgjør for det fredselskende folket i mitt land.
Dagen i dag faller sammen med 55-årsdagen for vedtakelsen
av Verdenserklæringen om menneskerettighetene; en erklæring
som starter med anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige
rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten og som er en garanti
for frihet, rettferdighet og fred. Og den lover oss en verden hvor
menneskene skal nyte godt av ytrings- og meningsfrihet og hvor de
skal vernes og beskyttes mot frykt og fattigdom.
Dessverre slår årets rapport fra De forente nasjoners
utviklingsprogram (UNDP) tydelig fast, på lik linje med foregående
år, at det er i ferd med å utvikle seg en ulykke som
gjør at menneskeheten mer og mer fjerner seg fra den ideelle
verden som forfatterne av Verdenserklæringen om menneskerettighetene
så for seg. I 2002 levde nesten 1,2 milliarder mennesker i
den ytterste nød, og tjente mindre enn en dollar om dagen.
Over 50 land var rammet av krig eller naturkatastrofer. AIDS har
så langt tatt 22 millioner menneskeliv og gjort 13 millioner
barn foreldreløse.
Samtidig har enkelte stater i løpet av de to siste årene
brutt de universelle menneskerettighetsprinsippene og - lovene under
dekke av katastrofen 11. september og kampen mot terrorismen. Resolusjon
57/219, vedtatt av FNs Generalforsamling 18. desember 2002, resolusjon
1456, vedtatt av FNs Sikkerhetsråd 20. januar 2003 og resolusjon
2003/68, vedtatt av FNs Menneskerettighetskomité 25. april
2003 slo fast og understreket at samtlige stater må forsikre
seg om at ethvert tiltak som de treffer for å bekjempe terrorismen,
er i tråd med deres folkerettslige forpliktelser, særlig
internasjonale menneskerettighets- og humanitære lover. Imidlertid
har reguleringer som innskrenker menneskerettighetene og de grunnleggende
friheter, opprettelse av spesialorganer og ekstraordinære
domstoler som gjør det vanskelig og til tider umulig å
få en rettferdig dom, blitt rettferdiggjort og legitimert
under dekke av krigen mot terrorismen.
Menneskerettighetsforkjempere blir mer og mer bekymret når
de ser at internasjonale menneskerettighetslover brytes, ikke bare
av deres velkjente motstandere under henvisning til kulturell relativitet,
men også at disse prinsippene blir brutt av demokratier i
Vesten, med andre ord av land som selv var blant de første
som tok del i kodifiseringen av FN-pakten og Verdenserklæringen
om menneskerettigheter. Det er innenfor dette rammeverket at flere
hundre individer, som er blitt arrestert i forbindelse med militære
konflikter, har sittet fengslet i månedsvis i Guantanamo,
uten å nyte godt av de rettigheter som er nedfelt i den internasjonale
Geneve-konvensjonen, Verdenserklæringen om menneskerettigheter
og [FNs] internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
I tillegg er det ett spørsmål som millioner av borgere
i det sivile samfunn har stilt seg i løpet av de siste par
årene, kanskje særlig de siste par månedene, og
som de kommer til å fortsette å stille seg, og det er
dette: Hvordan kan det ha seg at enkelte av beslutningene og resolusjonene
til FNs Sikkerhetsråd er bindende, mens andre av rådets
resolusjoner ikke er det? Hvordan kan det ha seg at flere titalls
FN-resolusjoner om staten Israels okkupasjon av palestinske områder
over de siste 35 årene, ikke omgående er blitt satt
ut i livet når den irakiske stat og det irakiske folk i løpet
av de siste 12 årene har vært gjenstand for angrep,
militært overfall, økonomiske sanksjoner og til slutt
militær okkupasjon, den første gangen etter en rekommendasjon
fra Sikkerhetsrådet og den andre gangen på tvers av
motstanden i FNs Sikkerhetsråd??
Mine damer og herrer, La meg få lov til å fortelle litt
om mitt land, region, kultur og tro. Jeg er iraner. Jeg nedstammer
fra Kyros den store. Det var denne keiseren som erklærte,
da han nådde maktens tinder for 2500 år siden, at: “.
han skulle ikke herske over folket hvis de ikke ønsket det.
Og (han) lovet å ikke tvinge noen til å bytte religion
og tro og garanterte frihet for alle.” Kyros den stores charter
er et av de viktigste dokumenter å se på i menneskerettighetenes
historie.
Jeg er muslim. I Koranen er Islams Profet sitert for å ha
sagt: “Du skal ha din tro og jeg min religion”. Den samme
guddommelige boken oppfatter det som alle profeters kall å
oppfordre alle mennesker til å verne om rettferdighet. Etter
framveksten av Islam, har iransk sivilisasjon og kultur blitt gjennomsyret
av og fylt med menneskekjærlighet, respekt for andres liv,
tro og livssyn, utbredelse av toleranse og kompromiss og unngåelse
av vold, blodsutgytelser og krig. De store personlighetene i iransk
litteratur, særlig i den gnostiske litteraturen, fra Hafiz,
Mowlavi (bedre kjent i vesten som Rumi) og Attar til Saadi, Sanaei,
Naser Khosrow og Nezami, er talsmenn for denne humanitære
kulturen. Deres budskap går klart frem av dette diktet av
Saadi:
Adams sønner er lemmer på samme kropp siden
de ble skapt av samme stoff.
Når skjebnen gjør at ett lem får vondt blir ikke
de andre lemmene upåvirket.
Det iranske folket har stridd med konflikter mellom tradisjon og
modernitet som har avløst hverandre i over 100 år.
Noen har gått tilbake til de gamle tradisjonene og har forsøkt
å se verden gjennom sine forgjengeres øyne og å
takle problemer og vanskeligheter i dagens verden ved hjelp av de
gamles verdier. Men mange andre forsøker å gå
videre i takt med hvordan verden utvikler seg for ikke å sakke
akterut i forhold til sivilisasjonens, utviklingens og fremskrittets
karavane, samtidig som de respekterer sin historiske og kulturelle
fortid, religion og tro. Det iranske folk har særlig de siste
par årene vist at de oppfatter deltakelse i offentlige anliggender
som en rettighet og at de selv ønsker å bestemme over
sin skjebne.
Denne konflikten er ikke noe som kun oppleves i Iran, men i mange
muslimske land. Enkelte muslimer har forsvart og fortsetter å
forsvare despotiske regjeringer under påskudd av at demokrati
og menneskerettigheter ikke er forenlig med islamske læresetninger
og den tradisjonelle strukturen i det islamske samfunn. I realiteten
er det ikke så enkelt å herske over et folk ved hjelp
av tradisjonelle patriarkalske og paternalistiske metoder, når
folket kjenner til sine rettigheter.
Islam er en religion hvor den første prekenen til Profeten
starter med ordet “Si!”. Koranen sverger ved pennen og
det som pennen skriver. En slik preken og et slikt budskap kan ikke
stå i motstrid til viten, kunnskap, klokskap, menings- og
ytringsfrihet og kulturell pluralisme.
Den sørgelige diskrimineringen som kvinner lider under i
islamske stater, så vel på det sivilrettslige området
som når det gjelder sosial, politisk og kulturell rettferdighet,
har også sine røtter i den patriarkalske og mannsdominerte
kulturen som råder grunnen i disse samfunnene, og ikke i Islam.
Denne kulturen tolererer ikke frihet og demokrati, akkurat like
lite som den tror på like rettigheter for menn og kvinner
og på kvinners frigjøring fra menns overherredømme
(fedre, ektemenn, brødre,.) fordi dette vil true den historiske
og tradisjonelle stillingen som denne kulturens herskere og voktere
innehar.
Til dem som har kastet frem ideen om en konflikt mellom ulike sivilisasjoner,
eller som har foreskrevet krig og militær intervensjon i denne
regionen, og som har henvist til den sosiale, kulturelle, økonomiske
og politiske sløvheten i sør for å forsøke
å rettferdiggjøre sine handlinger og meninger, må
det sies at hvis man oppfatter de internasjonale menneskerettighetslovene,
herunder nasjonenes rett til selv å bestemme over sin skjebne,
som universelle, og hvis man mener at det parlamentariske demokrati
er det beste politiske systemet, som bør gå foran alle
andre politiske systemer, ja, da kan man ikke på en selvisk
og hånlig måte kun tenke på sin egen sikkerhet
og komfort. Når det gjelder fremtidig utvikling og internasjonale
forbindelser, må De forente nasjoner prioritere forsøk
på å finne nye virkemidler og ideer som kan sette landene
i sør i stand til å nyte godt av menneskerettigheter
og demokrati, samtidig som det enkelte lands politiske uavhengighet
og territoriale integritet opprettholdes.
Nobelkomiteens beslutning om å tildele meg Fredsprisen for
2003, som den første iraner og den første kvinne fra
et muslimsk land, gir inspirasjon til meg og til millioner av iranere
og innbyggere i islamske stater og det gir håp om at vi i
vår innsats, våre bestrebelser og vår kamp for
å forsvare menneskerettighetene, samt å få innført
demokrati i våre land, kan regne med det internasjonale sivile
samfunns støtte og solidaritet. Denne prisen tilhører
det iranske folk. Den tilhører folket i islamske stater,
og den tilhører folket i sør for innføring
av menneskerettigheter og demokrati.
Mine damer og herrer
Jeg innledet min tale med å si at menneskerettighetene er
en garanti for frihet, rettferdighet og fred. Hvis menneskerettighetene
ikke blir tatt inn i loven eller satt ut i livet av statene, ja,
da vil menneskene, som det står i innledningen til Verdenserklæringen
om menneskerettigheter, tvinges til å gjøre “opprør
mot tyranni og undertrykkelse”. Et menneske som er fratatt
all verdighet, et menneske som er fratatt sine menneskerettigheter,
et menneske som er rammet av hungersnød, et menneske som
er herjet av sult, krig og sykdom, et menneske som er ydmyket og
utbyttet er ikke i stand til å ta tilbake de rettighetene
som han eller hun har mistet.
Hvis det 21. århundret ønsker å fri seg fra et
kretsløp bestående av vold, terrorhandlinger og krig,
og hvis det vil unngå å høste de samme erfaringer
som det 20. århundre - dette aller mest katastrofale av alle menneskehetens
århundrer - er det ingen annen farbar vei å gå enn å forstå og sørge
for at hele menneskeslekten, uavhengig av rase, kjønn, tro, nasjonalitet
eller sosial status, får nyte godt av alle menneskerettigheter.
I påvente av at den dagen skal komme
er jeg evig takknemlig.
Shirin Ebadi
|
|
