Det Norske Nobelinstitutt

Nobels Fredspris 1997

Nobelforedrag av Jody Williams,
Oslo, 10. desember, 1997

General permission is granted for the publication in newspapers in any language. Publication in periodicals or books, or in digital or electronic forms, otherwise than in summary, requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above underlined copyright notice must be applied.

Copyright © The Nobel Foundation, Stockholm, 1997.

Deres majesteter, ærede medlemmer av den Norske Nobelkomite, eksellenser, mine damer og herrer!

Det er et privilegium å stå her idag sammen med andre representanter for International Campaign to Ban Landmines (ICBL) for sammen å motta Nobels fredspris for 1997. Vår takknemlighet går til dem som har nominert oss og til Nobelkomiteen som i år har valgt, blant så mange kandidater som utrettelig har arbeidet for fred, å gi erkjennelse til ICBLs arbeid.

Jeg føler meg dypt beæret - men i tillegg til den personlige anerkjennelse som denne tildelingen medfører - føler jeg at denne store hyllesten er et resultat av den virkelige historiske seieren som denne humanitære innsatsen for å fri verden for ett vilkårlig våpen har oppnådd. For å benytte Nobelkomiteens ord, startet ICBL “den prosessen som i løpet av få år brakte forbudet mot antipersonell-miner fra å være en visjon til kunne bli en realitet.” Videre bemerket Nobelkomiteen at ICBL har “gjort det mulig å uttrykke og formidle et bredt folkelig engasjement på en ny måte. Ved at saken er tatt opp og videreført av flere små og mellomstore lands regjeringer er den blitt et overbevisende eksempel på en effektiv fredspolitikk.”

Ønsket om å forby landminer er ikke noe nytt. På slutten av 70-tallet presset Den Internasjonale Røde Kors Komite og en håndfull frivillige organisasjoner på for at verdenssamfunnet skulle se nærmere på våpen som var særdeles ødeleggende og/eller vilkårlige. Ett av de våpen som vakte spesiell bekymring var nettopp landminen. Hva er det som gjør at landminer er annerledes fra andre konvensjonelle våpen?

Landminer utmerker seg fordi at når de først er lagt ut, når soldaten har gått fra dette våpenet, kan ikke landminer skille mellom soldat eller sivilist - en kvinne, et barn, en bestemor som er ute og sanker brensel til familiens daglige måltid. Problemets kjerne er at selv om en eventuell bruk av dette våpenet kunne forsvares rent militært på selve kampdagen eller de to ukene kampene varer, endog muligens de to månedene kampene varer, når det først erklæres fred, vil ikke landminer kunne oppfatte en slik fred. Landminer er for evig tid beredt til å ta sine ofre. Sagt med enkle ord er landminen den fullkomne soldat, den “evige vaktmann”. Krigen tar slutt, men landminene fortsetter å drepe.

Siden 2. verdenskrig har de fleste konflikter rundt om i verden vært indre konflikter. Og det foretrukne våpen i disse krigene har så alt for ofte vært landminen - og i en slik utstrekning at vi idag finner titalls millioner landminer spredt rundt i omlag 70 land verden over. De aller fleste av disse finner vi i utviklingslandene, hovedsaklig i de landene som ikke har ressurser til å rydde opp i elendigheten, til å pleie og ta hånd om de titalls tusener av ofre for landminer. Resultatet er at verdenssamfunnet nå står overfor en global humanitær krise.

La meg bare gi noen få eksempler på hvor alvorlig denne epidemien virkelig er. I Kambodsja idag finnes det mellom fire og seks millioner landminer, spredt ut over mer enn 50 prosent av landets territorium. Afghanistan er strødd med så mange som muligens ni millioner landminer. Fra militære kilder i USA sies det at midt under den russiske invasjonen og påfølgende krigen i Afghanistan, fantes det opp til 30 millioner landminer spredt ut over landet. I de få årene som krigen i det tidligere Jugoslavia varte ble det lagt ut omlag seks millioner landminer i forskjellige deler av landet. I Angola er det lagt ut ni millioner, i Moçambique én million, i Somalia nok én million - jeg kunne fortsette slik til det kjedsommelige.

Men i tillegg til å nære bekymring for de minene som allerede ligger i bakken, må vi også beskjeftige oss med minene som ligger lagret og klare til bruk. Beregninger over dette antallet varierer mellom én og to hundre millioner landminer i forskjellige lagre verden over.

Når Den Internasjonale Røde Kors Komite på 70-tallet oppfordret verdens regjeringer til å vurdere visse restriksjoner mot eller en fjerning av særdeles ødeleggende eller vilkårlige våpen, fantes det liten støtte for et forbud mot landminer. Resultatet av flere år med forhandlinger ble “Convention on Conventional Weapons” (CCW) i 1980. Hva denne traktaten gjorde var å forsøke å regulere bruken av landminer. Og selv om konvensjonen forsøkte å fortelle militære ledere i felten når det var i orden å benytte våpenet og når det ikke var det, ga den også hærførerne anledning til selve å bestemme, midt under kampene, hvorvidt loven skulle gjelde eller ikke Dessverre, i kampens hete, er det ikke. krigens lover som først renner en i hu. Når man forsøker å redde skinnet, benytter man hva som helst og alt som står til rådighet for å berge seg.

I løpet av disse årene raste den kalde krig videre og de indre konfliktene - som ofte var kriger mellom supermaktene som sto bak hver sin side - fortsatte å spre seg. Endelig, med sovjet-blokkens fall, begynte folk å se på krig og fred i et annet lys. Befridd fra den altoverskyggende truselen om kjernefysisk utryddelse, begynte folk å se på hvordan man egentlig hadde ført krig under den kalde krigens dager. Og det man oppdaget var at i de indre konfliktene som var utkjempet i denne perioden, var det mest lumske våpen av alle selveste antipersonell-minen og at den faktisk forurenset jorden i et epidemi-lignende omfang.

Med inntreden av en forholdsvis fred etter den kalde krigs slutt, fikk FN anledning til å gå inn i disse nasjonene som var sønderrevet av indre strid og det de fant da de kom var millioner på millioner av landminer. Dette berørte hver eneste side ved deres fredsbevarende arbeid, det berørte hvert eneste gjenoppbyggingsforsøk etter krigen i disse samfunnene. Hvis man sitter i Phnom Penh i Kambodsja og skal iverksette fredsbevarende tiltak, kan det synes en relativt enkel affære, men når man skal sende tropper ut i baklandet, der fire eller seks millioner landminer ligger plassert, blir det til et problem, ettersom hovedveiene er stort sett minebelagt. En del av fredsavtalen var å bringe de hundrede tusener av flyktninger tilbake til landet slik at de kan delta i stemmegivningen ved valget, i det nye demokratiet som er i ferd med å bli bygget opp i Kambodsja. En del av planen om å bringe disse menneskene tilbake gikk ut på å gi hver familie nok til å berge seg selv, slik at de ikke skulle tappe landet for livsviktige ressurser, slik at de også kunne bidra til gjenoppbyggingen. Hva fant de? Så mange landminer at det var umulig å gi jord til disse familiene. Hva fikk de? Femti dollar og ett års forsyning med ris.
Dette er virkningen av landminer.

Det var NGO'ene - de frivillige organisasjonene - som seriøst begynte å tenke på å forsøke å ta dette problemet ved roten - for å fjerne problemet måtte man også fjerne våpenet. Arbeidet til samtlige frivillige organisasjoner ble berørt av landminene i utviklingslandene. Barnegrupper, utviklingsorganisasjoner, flyktningorganisasjoner, medisinske og humanitære bistandsgrupper - alle måtte foreta store justeringer i sine programmer i et forsøk på å håndtere landmine-krisen og måten disse berørte de befolkningene de skulle forsøke å hjelpe. Og det var i denne perioden at de første frivillige humanitære mineryddingsorganisasjonene så dagens lys i et forsøk på å føre mineforurensede landområder tilbake til bygdesamfunnene.

Det var på slutten av 1991 og begynnelsen av 1992 at en håndfull frivillige organisasjoner, med røtter i humanitært og menneskerettighetsarbeid, begynte å komme sammen i en samordnet innsats for å forby antipersonell-miner. I oktober 1992 møttes Handicap International, Human Rights Watch, Medico International, Mines Advisory Group, Physicians for Human Rights og Vietnam Veterans of America Foundation. De utga en fellesappell om forbud mot landminer. Disse organisasjonene, som ble til ICBLs styringskomite, krevde en slutt på bruk, produksjon, handel og lagring av antipersonell-miner. Appellen presset også på regjeringer om å øke ressurstilgangen til humanitære mineryddingstiltak og bistand til mineofre.

Fra denne nokså beskjedne begynnelse har nå ICBL vokst seg til en enestående koalisjon av 1000 organisasjoner som arbeider sammen i 60 land for å nå fellesmålet om et forbud mot antipersonell-miner. Og etterhvert som kampanjen vokste ble styringskomiteen utvidet for å representere den fortsatte veksten og det mangfold som hadde samlet seg i denne globale bevegelsen. I 1996 kom Afghanistan- og Kambodsja-kampanjene samt Redd Barna inn i ICBL, og Sør-Afrika-kampanjen og Kenya-koalisjonen ble innlemmet tidligere i år, etterhvert som vi presset på mot vårt mål. Og i løpet av seks år klarte vi det. I september i år, kom 89 land sammen - her i Oslo - og avsluttet forhandlingen av en forbudsavtale på grunnlag av et utkast utformet av Østerrike så sent som på begynnelsen av dette året. Og bare i forrige uke i Ottawa, Canada, kom 121 land sammen igjen for å undertegne denne forbudsavtalen. Og som et klart uttrykk for den politiske vilje til å iverksette avtalen så raskt som mulig ratifiserte tre land avtalen ved selve undertegnelsen - Canada, Mauritius og Irland.

I ICBLs første år utviklet kampanjen seg hovedsaklig i nord - i land som hadde være viktige produsenter av antipersonell-miner. Strategien var å presse for nasjonale, regionale og internasjonale tiltak for et forbud mot landminer. En del av denne strategien gikk ut på at regjeringer verden over skulle revidere CCW og i løpet av denne revideringsprosessen forsøke å få til et forbud mot våpenet gjennom konvensjonen. Dette lyktes vi ikke med. Men i løpet av de 2 1/2 årene som revideringsprosessen varte - med det presset vi klarte å bygge opp og den økte internasjonale oppmerksomhet om selve problemet - kom mer og mer til å stå på spill. Det ble slik at mange regjeringer ønsket å bli sett på som ledere i hva verden etterhvert hadde begynt å anse som en global humanitær krise.

Den tidlige ledelsen ble tatt av USA, med sitt første lovfestede moratorium på eksport i 1992. Og mens opphavsmannen til denne lovgivningen, senator Leahy, har fortsatt å kjempe utrettelig for et forbud mot dette våpenet i USA, har et økende antall andre land nå forbigått denne tidlige ledelsen. I mars 1995 ble Belgia det første landet til å forby bruk, produksjon, handel og lagring av landminer på belgisk jord. Andre land har fulgt etter - Østerrike, Norge, Sverige og andre. Så samtidig som CCW-revideringen endte i fiasko, oppfordret stadig flere regjeringer til et slikt forbud. Det som en gang hadde vært en utopisk målsetning for de frivillige organisasjonene hadde tiltatt i styrke og fart.

Mens vi fortsatt hadde denne fremdriften, i de siste månedene av CCW-revideringen, besluttet vi å forsøke å få de regjeringene som hadde gjennomført tiltak eller krevd et forbud til å komme sammen i en selv-identifiserende blokk. Sammen står man sterkere, tross alt. Det ble slik at vi i løpet av CCW-prosessens siste dager inviterte dem til et møte. Og de kom faktisk også. En håndfull regjeringer samtykket i å sette seg ned med oss og snakke om i hvilken retning bevegelsen for et forbud mot landminer nå skulle ta. Tidligere har frivillige organisasjoner og regjeringer så alt for ofte sett på hverandre som motstandere, ikke kolleger, og vi ble faktisk sjokkert over at de kom. Syv eller ni deltok på det første møtet, 14 på det andre og 17 på det tredje. Innen vi hadde avsluttet det tredje møtet, med avslutningen av Revisjonskonferansen 3. mai 1996, hadde Canadas regjering tilbudt seg å være vert for et regjeringsmøte i oktober i fjor, der regjeringer som var i favør av et forbud skulle møtes for å utarbeide en strategi for hvordan et slikt forbud kunne oppnås. Revideringsprosessen for CCW hadde fortsatt ikke ført til det resultatet vi hadde ønsket, så hva skulle vi gjøre nå?

Fra 3. til 5. oktober møttes vi i Ottawa. Det ble et meget fascinerende møte. Der var 50 regjeringer tilstede som deltakere og i tillegg var det 24 observatører. ICBL var også deltaker på møtet. Konferansens hovedmålsetning var å hamre ut Ottawa-erklæringen som statene skulle undertegne som et signal på sin hensikt å forby landminer, samt en “Agenda for Action”, en handlingsplan som skisserte de konkrete tiltakene som skulle iverksettes på veien mot et forbud. Vi var alle sammen forberedt på dette, men det var svært få av oss som var forberedt på de avsluttende bemerkningene som kom fra Lloyd Axworthy, Canadas utenriksminister. Utenriksminister Axworthy reiste seg og gratulerte samtlige med utarbeidelsen av Ottawa-erklæringen og “Agenda for Action”, som helt klart ble sett på som en viktig styrking av forbudsbevegelsen. Men utenriksministeren sluttet ikke med bare gratulasjoner - han sluttet med en utfordring. Den kanadiske regjeringen utfordret verden til å komme tilbake til Canada om ett år og undertegne en internasjonal traktat om forbud mot antipersonell-miner.

ICBLs medlemmer brøt ut i hurrarop. Tausheten fra regjeringene i salen var overdøvende. Selv de statene som virkelig var i favør av et forbud ble forskrekket over en slik utfordring. Canada hadde gått utenom den etablerte diplomatiske prosess og prosedyre og hadde satt dem i en skikkelig kattepine. De hadde jo sagt at de var for et forbud. De hadde jo kommet til Ottawa for å utarbeide et veikart mot en fremtidig forbudstraktat og de hadde undertegnet intensjonserklærigen. Hva kunne de så gjøre nå? De måtte jo reagere. Det var virkelig nervepirrende. Vi reiste oss og ropte hurra mens regjeringene jamret seg. Men så snart de hadde kommet seg over det første sjokket tok de regjeringene som virkelig ønsket en forbudsavtale så raskt som mulig opp hansken og klarte å fremforhandle en forbudstraktat på rekordtid.

Det som er blitt kjent som Ottawa-prosessen begynte med Axworthy-utfordringen. Selve traktaten var tuftet på en forbudstraktat utarbeidet av Østerrike og videreutviklet i løpet av en serie med møter i Wien, i Bonn og i Bryssel, og som kulminerte med en 3-uker lang traktatforhandlingskonferanse i Oslo i september. Traktatforhandlingene var historiske - historiske av flere forskjellige årsaker. For første gang hadde små og mellomstore land satt seg ned sammen for å arbeide i nært samarbeid med de frivillige organisasjonene i ICBL for å fremforhandle en traktat som ville fjerne et våpen i utbredt bruk fra verdens arsenaler. For første gang hadde små og mellomstore makter holdt stand mot kraftig påtrykk fra en supermakt om å vanne ut traktaten for å gi plass for dette ene landets politikk på området. Muligens var det også første gang forhandlinger hadde endt med en traktat som var sterkere enn utkastet som hadde ligget til grunn for selve forhandlingene! Traktaten hadde ikke blitt holdt som gissel for regelen om at samstemmighet skal råde, noe som uvegerlig ville ført til en rasert traktat.

Oslo-forhandlingene ga verden en traktat om forbud mot antipersonell-miner som er bemerkelsesverdig fri for smutthull og unntak. Det er en traktat som forbyr bruk, produksjon, handel og lagring av antipersonell-landminer. Det er en traktat som krever at stater destruerer sine lagre innen fire år etter at traktaten er trådt i kraft. Det er en traktat som krever minerydding i løpet av en tiårs periode. Den oppfordrer stater til å øke sin bistand til minerydding og til mineofre.
Det er ikke en fullkommen traktat - ICBL er bekymret over traktatens bestemmelse som tillater bruk av antiløftemekanismer på antikjøretøy-miner; vi er urolige over at man beholder miner til opplærings- og treningsbruk; vi skulle gjerne sett at traktaten også gjaldt ikke-statlige aktører direkte og vi ville gjerne hatt sterkere formuleringer om bistand til mineofre. Men gitt det nære samarbeidet mellom regjeringer som førte til selve traktaten, føler vi oss sikre på at disse problemene etterhvert kan løses på de årlige møtene og revideringskonferansene som traktaten legger opp til.

Som jeg allerede har bemerket, undertegnet 121 land traktaten i Ottawa i forrige uke. Tre land ratifiserte den samtidig - et klart signal om verdenssamfunnets politiske vilje til å iverksette denne traktaten så raskt som mulig. Dette er bemerkelsesverdig. Landminer har vært i bruk siden den amerikanske borgerkrigen, siden Krimkrigen, men likevel er vi i ferd med å fjerne dem fra verdens arsenaler. Dette er utrolig! Dette er historisk! Dette beviser at det sivile samfunn og regjeringer ikke behøver å se på hverandre som motstandere. Det viser at de små og mellomstore maktene kan arbeide sammen med det sivile samfunn og behandle humanitære problemer utrolig raskt. Det viser at et slikt partnerskap utgjør en ny type “supermakt” i verden etter den kalde krigs slutt.

Jeg tror det kan sies med rette at ICBL har gjort en forskjell. Og den virkelige prisen er traktaten. Det vi er mest stolt av er selve traktaten. Men det ville vært tåpelig å si at vi ikke også er dypt beæret av å ha fått Nobels fredspris. Selvsagt er vi det. Men det å bli tildelt Nobels fredspris er en anerkjennelse av hva denne kampanjen har oppnådd. Det er en anerkjennelse av det faktum at frivillige organisasjoner for første gang har arbeidet i nært samarbeid med regjeringer om et spørsmål som gjelder våpenkontroll, sammen med de Forente Nasjoner, med Den Internasjonale Røde Kors Komite. Sammen har vi skapt presedens. Sammen har vi forandret historien. Den franske ambassadør i Oslos avsluttende bemerkninger til meg var best. Hun sa: “Dette er historisk, ikke bare på grunn av selve traktaten. Det er historisk fordi det er første gang statsledere har kommet sammen for å oppfylle det sivile samfunnets vilje.”

For det vil ICBL takke dem, for sammen har vi gitt verden mulighet til én dag å leve i en virkelig minefri verden.

Takk.