Det Norske Nobelinstitutt

Nobels Fredspris 1997

Nobelforedrag av International Campaign to Ban Landmines (ICBL), ved Rae McGrath
Oslo, 10. desember, 1997

General permission is granted for the publication in newspapers in any language. Publication in periodicals or books, or in digital or electronic forms, otherwise than in summary, requires the consent of the Foundation. On all publications in full or in major parts the above underlined copyright notice must be applied.

Copyright © The Nobel Foundation, Stockholm, 1997.

Deres Majesteter, medlemmer av Den Norske Nobelkomite, Eksellenser, mine damer og herrer,

For nesten nøyaktig femten år siden, et eller annet sted i nærheten av grensen mellom Thailand og Kambodsja, lå Tun Channareth hjelpeløs i et minefelt med begge bena ødelagt av en antipersonell-mine. Mens hans vettskremte venn så på, tok han en øks og forsøkte, som han selv sa “...å hugge vekk dødvekten av bena mine”. Forferdet over det han så, rev hans venn øksen fra ham og dro ham ut av minefeltet. I de påfølgende timene var han heldigvis bevisstløs på grunn av blodtapet, og da han våknet igjen hadde han fått bena amputert. I dag bor han med kone og seks barn i Kambodsja, hvor han designer rullestoler og arbeider med funksjonshemmede barn, som han oppmuntrer til å leve et fullverdig og aktivt liv. Tun Channareth er en av de titusener av aktivister fra mer enn seksti land som arbeider i et verdensomspennende partnerskap: International Campaign to Ban Landmines (ICBL). Reth ble plukket ut til å ta imot denne høyt ansette prisen fordi han illustrerer den erfaringen, det engasjementet og den aktivismen som utgjør selve røttene til landminekampanjen, som består av mer enn 1100 frivillige organisasjoner. Vår drivkraft har vært og er fremdeles ikke ønsket om å forby et krigsvåpen, men å få stanset de uakseptable virkningene som antipersonell-miner har på mennesker.

Det at antipersonell-minen rammer vilkårlig, at den utløses av offeret og at den forblir virksom på ubestemt tid også etter at konflikten er opphørt, er det som gjør den så forskjellig fra andre våpen. Det var også det faktum at minen har konsekvenser for et så bredt spekter av menneskelig aktivitet som gjorde at den ble plukket ut og som gjorde opprettelsen av ICBL uunngåelig. Hvordan kunne organisasjoner som var engasjert i arbeid med lokalsamfunn som var rammet av landminer unngå å innse det som regjeringene og produsentene valgte å overse - nemlig at situasjonen allerede var ute av kontroll og at den strakk seg lengre og lengre ut over vår reaksjonsevne med hver ny konflikt som oppstod? Og når det sivile samfunn først var rustet med disse faktaopplysningene, hvordan kunne det unnlate å reagere?

Å rydde landminer samtidig med at nye miner ble lagt ut, produsert og solgt, var ingen løsning. Å amputere lemmer og sørge for proteser til én som overlevde samtidig med at andre blødde ihjel uten å få hjelp, var ingen løsning. Hvorfor gi forbedret såkorn til gårdbrukere med minelagte jorder eller vaksinere dyr som beitet i minefelter? Vi så en verden hvor freden hadde få fordeler sammenlignet med krig. Sirkelen med produksjon, forsyning og bruk måtte brytes. Svaret var et forbud - og på denne måten så ICBL dagens lys.

Vi gikk inn for et globalt forbud mot bruk, produksjon, overføring og oppbygging av lagre og la frem krav om minerydding og bistand til ofrene. Dette kravet er uendret - det var et krav fra det sivile samfunn som regjeringene rundt om i verden ikke kunne overse.

I forrige uke undertegnet mer enn 120 nasjoner en traktat i Ottawa som forbyr antipersonell-miner - en traktat som fikk bukt med den langsomme fremdriften som hadde vært den internasjonale lovgivningens varemerke. Vi gratulerer de regjeringene som tok intiativet til og var pådrivere i denne prosessen, som startet som et direkte resultat av sivil aktivisme, slik den kom til uttrykk i ICBLs arbeid. På grunn av landminekampanjens mangfoldige erfaringsbakgrunn og direkte forbindelser til minefelter rundt om i verden, har det vært mulig å støtte Ottawa-prosessen fra første stund ved å levere de humanitære og tekniske data som underbygger det presserende behovet for et forbud mot antipersonell-miner. Vi har lovpriset traktatens omfattende karakter. Men samtidig har én av landminekampanjens viktigste roller vært å identifisere og reise innvendinger mot de delene av traktaten som gir grunn til bekymring fordi de kan koste menneskeliv og frata mennesker landområder. Traktaten unntar for eksempel “...miner utformet slik at de detoneres ved et kjøretøys og ikke en persons nærvær, nærhet eller kontakt, og som er utrustet med antiløftemekanismer...” fra kategorien antipersonell-miner.

Antiløftemekanismer er utformet for å drepe eller lemleste mineryddere. Ottawa-traktaten anmoder med rette signatarstatene om å bistå og finansiere humanitære mineryddingsinitiativer. Det er derfor selvmotsigende og ikke i tråd med den ånd traktaten er tuftet på, å gi unntak for en innretning som er utformet for å gjøre denne oppgaven farligere. Delegatene på Oslo-konferansen som sluttforhandlet traktatteksten fastslo i den diplomatiske protokollen at landminer utstyrt med innretninger som eksploderer som et resultat av en uskyldig eller utilsiktet handling, skulle anses for å være antipersonell-miner, ergo skulle forbys. Landminekampanjen vil derfor holde dem ansvarlig dersom denne diplomatiske forståelsen ikke skulle bli overholdt. Tillat meg å sette dette i perspektiv.

For mindre enn tre uker siden, kl. 10.30 den 21. november, arbeidet David Liombi, en av de humanitære organisasjonenes rutinerte mineryddere, på Lucusse Road i provinsen Moxio i det østlige Angola. David døde da en stridsvognmine eksploderte mindre enn én meter fra ham. Han gjorde ingen feil, han brøt ingen regler - en magnetisk styrt antiløftemekanisme som var festet på minen, reagerte på Davids minesøker. Virkningene av denne ulykken strekker seg langt ut over det tragiske dødsfallet til én enkelt minerydder siden arbeidet på denne hovedfartsåren nå har stanset opp, noe som vil setter reetableringen av angolanere på flukt i fare og ødelegger lokalsamfunnets tro på fredsprosessen. Hvordan kan vi be disse tapre menn og kvinner om å fortsette arbeidet når selve søkeinstrumentet kan komme til å bli deres dødsinstrument?

Derfor oppfatter vi Ottawa-traktaten som et første og verdifullt steg, en milepæl i kampen for å fjerne alle antipersonell-miner rundt om i verden. Så lenge det finnes slike våpen i verdens rustningskamre, kan ingen nasjon føle seg trygg - de kan legges ut ved hjelp av fly eller kastevåpen og når de først er lagt ut, finnes det ingen magisk teknologi som kan fjerne dem. Det ville ikke ta mer enn et par dager å gjøre Norge om til en av verdens mest minelagte nasjoner. Det ville ta år å gjøre landet trygt igjen og i mellomtiden ville nordmenn bli så vant til å se lemlestede, blinde og skadde medborgere at de ikke lenger ville snu seg etter dem. Nordmenn ville bli mineryddere i eget land og de ville for sent forstå det som folk i Bosnia i dag er i ferd med å forstå, nemlig at ingen er immune overfor dette våpenets virkninger. Å undertegne Traktaten er ikke nok, førti land må ratifisere den før den kan tre i kraft. Ingen nasjon som ønsker å bøte på de skader som vår verden er blitt påført, kan rettferdiggjøre en utsettelse av ratifikasjonen.

Den internasjonale landminekampanjen kommer til å gjøre alt som står i dens makt for å få til et juridisk bindende forbud innen desember 1998. Derfor vil vi, i egenskap av vinnere av Nobels Fredspris, komme med en direkte utfordring til signatarstatenes statsoverhoder - sørg for at deres land er blant de første førti nasjonene som ratifiserer Ottawa-traktaten.

Hva med de nasjoner som ikke har undertegnet Traktaten eller som ikke engang deltok på de forberedende konferansene? Det ville være enkelt å fokusere helt og holdent på Kina, USA og Russland, nasjoner som blånekter å la humanitære idealer gå foran en dårlig gjennomtenkt forsvarspolitikk, noe som går på tvers av deres status som medlemmer av FNs Sikkerhetsråd og regionale stormakter. Men hva med land som Sør- og Nord-Korea, India, Pakistan, Israel og Syria som ofte med rette er så opptatt av å forsvare sine landegrenser at de ikke ser hvor ødeleggende antipersonell-miner er? Hva med Egypt, et land som selv har vært rammet av ødeleggende landminer som ble utplassert for flere tiår siden og som hevder at landet har behov for antipersonell-miner for å forhindre at smuglere krysser grensen? Vi har hørt mye om minefeltene i Sør-Korea. Sør-Korea og den amerikanske regjeringen hevder at minefeltene i den demilitariserte sonen er så viktige at de ønsker at disse skal unntas fra ethvert landmineforbud. ICBL godtar ikke den defensive nytten og behovet for å opprettholde disse minefeltene.

Frihet tjener ofte som begrunnelse for krig. Men hvor er fornuften i å kjempe for et folks frihet ved å ta i bruk et våpen som i fredstid fratar det samme folket friheten til å leve uten frykt, friheten til å dyrke sin egen jord, friheten til å bevege seg trygt fra et sted til et annet - som fratar dem friheten til å la barna leke uten å bli sprengt i filler av en landmine? Dette er ingen frihet.

Alle de statene som har unnlatt å undertegne denne traktaten, har sviktet menneskeheten - størrelse, makt og økonomi er irrelevant - de er ubøyelige og ufølsomme overfor tvingende humanitære, økonomiske og miljømessige bevis for at antipersonell-miner bør forbys.

Det er vår faste overbevisning at Ottawa-traktaten vil bli et globalt juridisk instrument som kommer til anvendelse på alle stater og vi vil ikke la noe mark forbli upløyet når det gjelder å nå dette målet. Sammen har vi greid å nå langt men våre fremskritt må måles mot en forferdelig virkelighet, nemlig at det rundt om i verden finnes lagre som flyter over av antipersonnell-miner. Disse våpnene må ødelegges - deres blotte nærvær er en trussel. Så lenge våpnene ligger lagret, vil land som går til krig kunne bli fristet til å legge dem ut. Tillintetgjørelse av lagrene fjerner denne muligheten.

ICBL kommer til å fokusere spesielt på de nasjoner som ikke har undertegnet Ottawa-traktaten, særlig slike som produserer, eksporterer eller anvender antipersonell-miner. Det er vår påstand at traktaten setter en standard som også kommer til anvendelse på ikke-signatarstater, nemlig at bruk av antipersonnell-miner av en hvilken som helst styrke i en hvilken som helst nasjon, herunder også geriljahærer, ikke lenger kan aksepteres.

Og her vil vi komme med en ny utfordring til signatarstatene: anskueliggjør deres engasjement ved å destruere lagrene av antipersonell-miner og utarbeid nasjonale lover og forskrifter som forbyr utforming, produksjon, handel og bruk av dette våpenet umiddelbart - ikke vent til traktaten trer i kraft, gjør det nå.

Våpenprodusenter har vært pådrivere, de har oppmuntret til handel med landminer og har beriket seg på millioner av menneskers nød - vi har til hensikt å få regjeringene til å overholde sine traktatsfestede forpliktelser til å stanse all produksjon av antipersonell-miner og deres komponenter. Hvem kan vel glemme kappestriden om å skipe millioner av miner til Iran og Irak, hovedsakelig fra Italia, og den rollen land som Singapore spilte når det gjaldt å skaffe en “lovlig” rute for disse minene frem til mottakerne? Heldigvis har den italienske regjeringen vedtatt lover og forskrifter som har drevet de verste lovovertrederne vekk fra produksjon av landminer, en prosess som ICBL tok initiativet til og støttet - men vårt forhold til disse foretakene er ikke avsluttet før vi føler oss trygge på at de ikke har overført produksjonen til andre land. De som levererer komponenter har like stor skyld som primærprodusentene. Vi bør ikke glemme den lærepengen det svenske folket fikk, de som trodde at deres land ikke hadde vært involvert i eksporten av landminer under konflikten mellom Iran og Irak. De tok feil, for den dynamitten som ble benyttet til å fylle opp flere millioner italienske landminer kom fra Sverige. Som en følge av dette handelssamarbeidet kan vi i dag, mange år etter at de fiendtlige handlingene mellom de to landene tok slutt, være sikre på at en kurdisk bonde, en mor som er ute og sanker ved eller et barn som leker i snøen, vil bli drept eller lemlestet av en mine som denne.

Dette er ikke noe forsøk på å henge ut enkeltnasjoner - det er et bønn fra det sivile samfunn om større åpenhet fra rustningsindustriens, forsvarets og regjeringenes side. Det er ingen moralsk unnskyldning å trekke på skuldrene og rope “men jeg hadde ingen anelse” - dersom du aldri ba om å få vite hva som skjedde.

Vi har satt oss følgende mål - at ingen soldat skal bringe med seg antipersonell-miner i strid. At ingen regjering eller foretak i verden skal fremstille antipersonell-miner eller andre våpen, uansett navn eller form, som har samme virkemekanisme som en antipersonell-mine.

Vi kommer til å utforske alle muligheter i våre bestrebelser på å nå dette målet. ICBLs medlemsorganisasjoner vil fortsette å vurdere muligheten for å reise søksmål som kan føre til utbetaling av erstatning til mineofre, deres familier eller lokalsamfunn som er rammet av minelegging. Vi vil heller ikke lukke øynene for landminenes virkning på miljøet. Når et foretak kan holdes juridisk ansvarlig for oljeutslipp, må vi spørre oss selv hvorfor ikke lignende straffetiltak skal kunne iverksettes overfor våpenprodusenter som har levert landminer.

En liten pike forklarte meg en gang tålmodig hva som skjedde like etter at hun ble lemlestet av en mine: “Vi var ute og lekte ved jernbanesporet oppe på åskammen, vi skulle hoppe opp bakken etter tur. Jeg hoppet og så kom det et lysglimt - et veldig sterkt lys - og jeg trodde det var et smell, men jeg hadde vondt i ørene, så det var vanskelig å si. Det var skremmende og vennene mine løp vekk og jeg løp etter dem. Men jeg ramlet overende, noe som gjorde meg enda reddere, så jeg reiste meg raskt og ramlet overende igjen...og jeg gled nedover åssiden og jeg kunne høre at vennene mine ropte og det var en rar lukt og jeg begynte å gråte, jeg ville ha moren min for jeg greide ikke å reise meg opp og løpe vekk og heller ikke å sette meg opp. Da så jeg at noe var galt med benet mitt - det var vridd og veldig skittent og jeg så at det blødde - så glemte jeg alt. Da jeg våknet igjen var ansiktet mitt vått, moren min holdt meg tett inntil seg og tårene hennes dryppet ned på meg. Hun sa 'Vær ikke redd - det kommer til å gå bra', jeg hadde det fryktelig vondt men jeg var lykkelig da”

Antipersonell-miner sprenger ikke bare i stykker lemmer, de kan også ødelegge menneskesinn. Vi snakker ikke om mineofre, men om overlevende - men å overleve en slik traumatisk opplevelse krever støtte, oppmuntring og kjærlighet. Dette ansvaret må ikke overlates til de overlevendes familie og venner, som ofte selv kjemper mot fattigdommen og de ødeleggende virkningene av en konflikt, men til en større familie - den menneskelige familie. I de fleste minelagte land må vi, det internasjonale samfunnet, tilby mer enn kirurgens kniv og proteser for å støtte de som overlever en landmineeksplosjon - i enkelte land er det kanskje ikke engang mulig å få slik grunnleggende pleie. Dette er ikke støtte - det er knapt mer enn førstehjelp. På samme måte som Ottawa-traktaten bare er det første skrittet i retning av et globalt forbud, kan proteser ses på som den første fasen i støtteprosessen til ofrene etter en mineeksplosjon. Slik er det ikke i dag og grunnen til vår manglende respons er innlysende og skammelig for oss alle - vi bryr oss rett og slett ikke nok. Dette ansvaret er noe ICBL prioriterer høyt i sin handlingsplan. Vi må respektere rettighetene til de som blir ofre for landminer, fremfor alt deres rett til å kontrollere sitt eget liv samt deres rett til å bli hørt.

Gjennom våre medlemsorganisasjoner, særlig de som arbeider direkte med overlevende etter landmineeksplosjoner og deres familier, vil vi forsøke å finne effektive og nyskapende virkemidler slik at behandlingen kan tilpasses problemets omfang. Støtten må inkludere sosial og økonomisk integrasjon. ICBL forventer at regjeringene slutter seg til oss i vårt forsøk på å bøte på den uretten som er begått mot ofrene for mineeksplosjoner.

Det finnes titalls millioner av landminer rundt om i verden - ingen vet hvor mange og det har for så vidt heller ingen betydning. Det som har betydning er at vi tillintetgjør dem. Det finnes en utbredt myte om at minerydding er for kostbart - ICBL aksepterer ikke at så er tilfellet og når man ser på antipersonell-minens grufulle virkninger, er det vanskelig å skjønne hva slags målestokk man skulle ta i bruk for et slikt regnestykke. Problemet er at størsteparten av midlene til minerydding bevilges over bistandsbudsjettene og vi er enige i at disse kildene er utilstrekkelige i forhold til oppgaven. Ofte er det vanskelig nok å overholde forpliktelsene innen andre sektorer, som helse, landbruk og reetablering, hvor situasjonen ofte forverres av landminenes perifere virkning. Det følger av dette at det må finnes frem til andre finansieringskilder. Det må være helt klart at konstnadene ved en global tillintetgjørelse av landminer vil beløpe seg til flere milliarder dollar dersom bærekraftige metoder skal tas i bruk og dersom det skal satses på å utvikle en innfødt kapasitet i det enkelte berørte land.

Vi må ta oss råd til det, vi kan ikke snakke om at vi skal bry oss om det globale miljøet og samtidig overlevere de fremtidige generasjonene en ødelagt klode med landområder som er ubrukelige på grunn av dette dødelige militæravfallet. Vi må lete etter relevante finansieringskilder som kan oppfylle kravene til den oppgaven vi står overfor. Det er verd å foreta en sammenligning som illustrerer hvilke prioriteringer som må foretas før en global tillintetgjørelse av miner kan være innen rekkevidde. De titalls millioner dollar som hvert år brukes på minerydding blir for ingenting å regne i forhold til de hundretalls millioner som brukes på forsvaret. I 1995 utgjorde EU-landenes forsvarsutgifter alene i overkant av 166 milliarder US$, samme år utgjorde forsvarsutgiftene på verdensbasis 695 milliarder US$. Hvis en tar utgangspunkt i disse tallene, kan det virke som om forsvaret, som er ansvarlig for utlegging av landminer, er en forurenser som har råd til å betale det mineryddingen koster.

Men det dreier seg om mer enn bare å stille midler til rådighet, det er tvingende nødvendig at midlene brukes på relevante, effektive og integrerte tiltak. Mineaksjoner er en sektor i utvikling - at en slik tilnærmingsmåte fungerer nasjonalt er godt dokumentert i Afghanistan.

Landminekampanjen vil, for å nå disse målene, fortsette å utvikle sine aktiviteter og utvikle nye nasjonale kampanjer, særlig i land som ikke har undertegnet traktaten. Vi tar imot nye medlemmer som støtter våre målsetninger med åpne armer, særlig de som kommer fra minelagte land og fra mineproduserende stater.

Deres Majesteter, Eksellenser, mine damer og herrer! Det er en stor ære for oss å motta Nobels fredspris. Vi er stolte og ydmyke over å dele denne prisen med tidligere prisvinnere som Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi, Desmond Tutu, Biskop Belo og José Ramos Horta som har gitt så mye i fredens tjeneste. Vi vil også benytte denne anledningen til å hylle en av våre medkandidater og en ledende sivil aktivist, Wei Jingsheng. Vi ønsker ham lykke til og håper at han en dag kan reise hjem når situasjonen har bedret seg. International Campaign to Ban Landmines tilegner denne prisen til alle ofre for landminer og deres familier, til alle de lokalsamfunn som kjemper for sin eksistens omringet av minefelter og til de humanitære organisasjonenens mineryddere. Ethvert fornuftig menneske har vel et ønske om å ha gjort verden til et bedre sted å leve når vedkommende en gang forlater den, et ønske vi sjelden kan håpe på å få oppfylt. Ved å tillintetgjøre landminene kan vi gi de fremtidige generasjonene en bedre og tryggere verden å leve i - det er mulig; vi må gripe fatt i denne muligheten.

Tusen takk.